hits

helenawe

24 års burdagsfeiring

  • Publisert: 21.05.2018, 03:26
  • Kategori: Hverdag
  • I går feira jeg bursdagen min. Jeg fyller 24 år på torsdag. Jeg er egentlig ikke så glad i å feire bursdagen min før bursdagen min, men Madde og Nicolai var i Drammen denne helgen, så da hadde jeg lyst til å feire nå, sånn at de kunne komme. Jeg må bare si at jeg er sykt takknemlig for alle som har hjulpet til så jeg skulle få feira bursdagen min. Planen var først å leie hotellrom og feire der, men på grunn av alt som har skjedd med bestefar så var jeg ikke sikker på hvordan det skulle bli. Så da var Selin så snill at hun fiksa så jeg kunne feire bursdagen min hjemme hos henne.

    Vic og Rebekka har også hjulpet meg kjempemasse med forbredelsene. På fredag holdt de på halve natta med å bake og blåse ballonger. Vic hjalp meg og lage cupcakes(herregud så gode de var), og Rebekka bakte både brownies og en etasjekake til meg. Det morsomme(sykt irriterende) med meg er at når jeg får for meg noe, så må det bli sånn, hvis ikke er alt ødelagt for meg. Denne gangen fikk jeg det for meg at jeg skulle ha en ballongbue. Jeg har ingen anelse om hvordan man lager en ballongbue, men jeg handla inn masse ballonger og håpa på at jeg skulle klare det. Det gjorde jeg ikke, så det ble til at Rebekka ble stående med de ballongene. Det ble ikke helt en ballongbue, men det ble mer enn bra nok for meg, etter mange timers arbeid.

    Jeg har nesten ikke gjort noen ting selv, så jeg har vært veldig heldig. Og i tillegg var alt som ble servert var instagramvennlig, akkurat sånn som jeg liker det. Menneskene rundt meg vet virkelig hvordan jeg liker det. Jeg valgte å ikke invitere så mange denne gangen, kun min aller nærmeste venner og søsknene mine. Det starta veldig koselig, men endte med en del drama. Men sånn er det.

    FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT HELENAPELLI
  • 11 kommentarer
  • Hvil i fred

  • Publisert: 19.05.2018, 13:30
  • Kategori: Personlig
  • Så ligger jeg her. Alene. I din jakke. Jeg har sovet med favoritt jakka di hver natt. Jeg trodde jeg var forbredt på å miste deg. Jeg har tenkt på denne dagen i mange år. Jeg har gått gjennom alle tenkelig scenarioer utallige ganger. Men jeg tror aldri man kan forbrede seg på døden. For når telefonen som sa "bestefar døde nå" kom, var det så surrelistisk. Jeg smilte og lo på vei opp til sykehjemmet, som om ingenting hadde skjedd. Jeg gikk inn på rommet ditt, der du lå dø, med en kebab i hånda, mens alle gråt. "Hvorfor gråter jeg ikke mer?", tenkte jeg. "Hvorfor er jeg ikke mer lei meg?". Jeg har jo sett for meg dette øyeblikket tusen ganger før. Og nå ligger du her. Og ser mer død ut enn noen gang. 

    Det gikk ikke opp for meg. Ikke i det øyeblikket jeg kom inn døra. Ikke de første to minuttene. Ikke de første fem minuttene. Og heller ikke de første ti minuttene. Men *pang*. Så smalt det. Det ble svart. Og tårene rant. Mer enn noen gang. Hjertet mitt knuser. Kroppen har aldri verka mer enn nå. Og jeg sliter med å puste. For tanken på å aldri se deg igjen kveler meg. Tanken på at jeg aldri mer skal holde deg i hånda. Og tanken på at denne gangen skal jeg ikke si "ha det bra, vi ses i morgen". Jeg sa alltid "vi ses i morgen", og du svarte alltid "det sier du hver gang, men du kommer aldri". Jeg har ikke dårlig samvittighet for at jeg ikke besøkte deg ofte nok. For jeg vet at jeg besøkte deg mye. Men for deg ble det aldri nok. For jeg tror aldri et menneske har elska meg så høyt som det du har. Jeg tror ikke et menneske har vært mer stolt av meg enn deg. Jeg var jenta di, og jeg vet det så godt. Men denne gangen ses vi ikke i morgen.

    Kjære bestefar; du har betydd alt for meg. En snillere mann enn deg fantes ikke. Takk for alt du har vært for meg. Takk for at du tok vare på meg. Takk for at du var farsfiguren min da jeg ikke hadde noen annen. Takk for at du har kjøpt absolutt alt jeg ønsker meg. For at du har lagd fløyter, snekra olabiler, bygd hytter i hagen. For at du sendte med meg bankkortet ditt på skolen da jeg ikke hadde venner. For at jeg alltid hadde flest pokemonkort. For at du lagde smørgrøt og kakao til meg. Takk for alle timene du har brukt på å se på ubrukelige klipp som jeg har filma med videokameraet ditt. Og for all tiden du har brukt på å se meg ta den samme saltoen på trampolina om igjen og om igjen. Takk for at du satte av en time hver eneste dag for å lime sammen alt som var blitt ødelagt i løpet av dagen. "Beppe beipe". Jeg har tusenvis av ting jeg kunne skrevet her. Og det vet du. For du og jeg hadde et helt spesielt bånd, bestefar. Et bånd ingen andre kan forstå seg på. Jeg elska deg mer enn jeg trodde det var mulig å elske et annet menneske. 

    Du var sliten den siste tiden. Jeg håper du vet at jeg sov hos deg hver natt. At vi tilbrakte de siste nettene i livet ditt sammen. Jeg håper du merka at jeg var der. At jeg holdt hånda di nesten helt til siste slutt. Og jeg håper at du vet at jeg ville gjort alt for å få deg tilbake igjen. Men du fortjener å hvile nå. Du har gjort alt du kunne gjøre. Jeg håper du har det bra, der du er nå. Jeg savner deg og det kommer jeg alltid til å gjøre. Hvil i fred nå ❤️

    Verdens beste bestefar sovnet stille inn 16.mai. Jeg elsker deg for alltid. 

    FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT HELENAPELLI
  • 30 kommentarer
  • Min 17.mai feiring

  • Publisert: 18.05.2018, 02:36
  • Kategori: Hverdag
  • Gratulerer med dagen! Her kommer jeg sånn to timer etter midnatt og sier gratulerer med dagen liksom. Jeg skulle til og si at dagen har gått i ett og at jeg ikke har rukket å blogge før nå, men det ville vært løgn. Jeg tror jeg har hatt den chilleste og mest avslappende 17.mai på lenge. Selin sov hos meg, vi stod opp tidlig, sminka oss, tok på oss bunaden og dro til tante Bitten for å spise frokost. Etter det gikk vi for å se på barnetoget, spiste kaker og is hos tante Bitten, så på russetoget og dro hjem, tok av oss bunaden og sov. Jeg tror faktisk at vi sov i tre timer.

    Etter at vi hadde sovet i noen timer så hadde mormor dekka på bordet med mat til oss, så spiste vi litt, før vi bestemte oss for å dra på tivoli en liten tur. Jeg hater sånne dager hvor man må være fin hele dagen. Et par timer med bunad var nok for meg, så på tivoli gikk jeg for hettegenser, lange sokker over buksa, solbriller og vaska av sminka. Creds til alle dere mennesker som orker å se bra ut hele dagen. For å være helt ærlig så dro vi bare på tivoli for å ta bilder. Men tror dere ikke at jeg hadde klart å legge igjen minnekortet til kameraet hjemme? Så da bestilte vi pizza, la oss i senga og så på pærra isteden. En rolig 17.mai sammen med famiien min og Selin var helt perfekt. Jeg hater masse mennesker og store folkemengder. Hipp, hipp hurra. 

    FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT HELENAPELLI
  • 9 kommentarer
  • Ballettforestilling i Asker

  • Publisert: 16.05.2018, 13:09
  • Kategori: Hverdag
  • Jeg føler ikke at jeg klarer å holde denne bloggen gående om dagen, men jeg prøver så godt jeg kan. I går var jeg i Asker sammen med mamma og lillesøstra mi. Vi var på ballettforestilling, for Johanna er med og danser. Det er veldig gøy å se på folk du kjenner, men bortsett fra det så kan jeg ikke forstå at noen synes at det er gøy å se på ballett. En ting er at det er kjedelig i seg selv, men de lager forestillingene så lange. For det er jo ingenting som er gøy lenger når du får vondt i ryggen, beina verker, øynene svir og du blir sår i ræva.

    Men nå føltes nok forestillingen litt ekstra lang fordi jeg følte at jeg burde vært hos bestefar. Men det gikk bra med han, og jeg reiste rett til han når jeg kom tilbake igjen. Og der har jeg vært i hele natt også. Det blir ikke så mye søvn på meg for tiden, men det hender at jeg legger meg til å sove på gulvet ved siden av bestefar. Det er enda godt at jeg har et godt sovehjerte, så jeg sover godt uansett hvordan jeg sover. 

    FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT HELENAPELLI
  • 7 kommentarer
  • Fotballkamp

  • Publisert: 15.05.2018, 01:48
  • Kategori: Hverdag
  • Først og fremst må jeg bare si takk for alle fine kommentarer jeg har fått etter forrige innlegg. Det betyr veldig mye for meg! Akkurat nå sitter jeg på sykehjemmet sammen med bestefar. Jeg har laget meg en seng av stoler ved siden av han, for her skal jeg være i natt. Jeg får ikke noe kontakt med han i det hele tatt, han verken åpner øynene, klemmer meg i hånda eller responderer på noe som helst måte. Men jeg synes ikke noe om at en person som bestefar skal dø alene, så jeg vil gjerne sitte her likevel. Jeg satt her i går natt også. Da satt jeg sammen med broren min, men i natt sitter jeg her alene. Jeg hadde aldri noen gang trodd at jeg skulle sitte alene på et sykehjem sammen med en døende person, men her er jeg altså. Det sier litt om hvor mye bestefar betyr for meg. 

    Men jeg føler nesten at jeg har isolert meg her inne. Så i dag tidlig reiste jeg hjem og sov et par timer, før jeg tok en tur ut sammen med Selin. Vi tok litt bilder og kjøpte bunad til henne. Men siden bestefar begynte å få hurtigere pustestopp, så dro jeg rett opp til sykehjemmet igjen etterpå. Før jeg dro på fotballkamp sammen med Selin og Mariel. Det var veldig deilig å komme seg litt ut, og faktisk huske på at det finnes en verden utenfor disse veggene. 

    FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT HELENAPELLI
  • 10 kommentarer
  • Rett fra hjertet #10

  • Publisert: 13.05.2018, 18:27
  • Kategori: Personlig
  • Akkurat nå sitter jeg på sykehjemmet ved siden av senga til bestefar. Jeg tror det nærmer seg slutten nå. Og jeg tror ikke jeg eksisterer i dette øyeblikket. Det føles så fjernt. Så uvirkelig og surrealistisk. For tanken på at bestefar skal dø en dag, den har vært der hele livet. Jeg husker en dag for fem år siden. Jeg kjørte bil og tenkte på at bestefar en dag skulle dø, og da begynte jeg faktisk å gråte. Så mye at jeg måtte stoppe bilen fordi jeg ikke fikk puste. Så tanken har alltid vært der. Men at jeg en dag skulle stå ved siden av senga til bestefar, holde han i hånda og fortelle han at han skal reise hjem til himmelen, det har jeg aldri forberedt meg på. Og det er så vondt å fortelle han at det er greit å hvile nå, når jeg egentlig bare vil gråte og skrike at han aldri skal dra fra oss.

    Det er så vondt. For er det egentlig greit å ønske at han skal dø? At jeg skal slippe å vente på sorgen som jeg vet at kommer. At jeg skal slippe å bekymre meg for at han skal dø alene, uten at jeg er her. At jeg kan sitte ute i sola og prøve å nyte livet. For akkurat nå står livet mitt på pause. Og denne ventinga tar snart knekken på meg. For når telefonen ringer og jeg får høre at det nærmer seg slutten, så blir jeg nesten litt glad. Og letta. Men med engang jeg kommer hit og føler hvor mye kjærlighet og omsorg han har for meg, så vil jeg bare at han skal være her for alltid. For til og med uten at han klarer å snakke, spise, drikke, snu seg, røre på hodet eller lukke øynene, så merker jeg hvor mye jeg betyr for han. Og jeg kommer til å savne han så sinnsykt mye!! 

    Det knuser hjertet mitt at han ikke får oppleve mer av livet. At han ikke får være der den dagen jeg gifter meg. At han ikke får bli kjent med oldebarna sine. At han ikke får se Kristoffer og Johanna vokse opp. At han ikke får komme på besøk den dagen jeg kjøper hus. At han ikke får bli kjent med den gutten jeg skal leve livet mitt med. At han ikke skal få være med på den neste ferien vår. At han aldri mer skal feire jul med oss. At vi aldri mer skal bruke to timer i matbutikken sammen. At vi aldri mer skal kjøre på bensinstasjonen og kjøpe pølse og is.

    Jeg sitter her sammen med mamma, Maria og Rebekka. Elias er på vei. Og det er sånn hele barndommen vår har vært. Mamma, Maria, Elias, Rebekka og bestefar. Sånn var det da vi dro på turer og på ferier. Det var alltid oss. Mamma var alene med oss. Men hun var aldri alene likevel, for bestefar var alltid der. Alltid sammen med oss. Bestefar var den pappaen jeg aldri hadde. Og det er så fint og sitte her sammen. For til og med når bestefar ligger for døden, så bringer han oss hit sammen i dag. Det er vondt. Men likevel fint.

    FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT HELENAPELLI
  • 21 kommentarer
  • Triste dager

  • Publisert: 13.05.2018, 03:54
  • Kategori: Hverdag
  • De siste dagene har vært veldig tøffe, det er også grunnen til at jeg ikke har blogga noe. På torsdag fikk vi en telefon fra sykehjemmet om at bestefar hadde vært bevisstløs en stund. Vi vet ikke hvorfor, men måtte forberede oss på at det går mot slutten nå. Han har blitt satt på noe som heter "livets siste dager". Det betyr at jeg har stort sett brukt all tiden min sammen med bestefar. Han klarer ikke å snakke, han orker såvidt å åpne øynene. Men jeg vet at han vil ha meg der, og han har til og med klart å si "Helena" og han holder meg igjen når jeg skal gå. 

    Men jeg prøver å være sterk, og jeg prøver å få gjort litt andre ting innimellom. I dag har jeg vært hos mamma og feira bursdagen til lillesøstra mi. Og jeg har også sett ESC sammen med familien min denne uka. Selin har også stilt opp mye for meg, så hun har sovet her en del. Hun ble også med meg inn til bestefar den dagen de ringte fra sykehjemmet. Jeg er utrolig takknemlig for alle menneskene jeg har rundt meg akkurat nå. For alle som lurer på hvordan det går med meg og for alle som passer på meg. Det er gull verdt. 

    FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT HELENAPELLI
  • 10 kommentarer
  • Video: Damlatas

  • Publisert: 11.05.2018, 00:16
  • Kategori: Videoblogger
  • Abonner på kanalen min HER

    FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT HELENAPELLI
  • 8 kommentarer
  • Rosa tre

  • Publisert: 08.05.2018, 12:41
  • Kategori: Hverdag
  • God morgen. Eller er det egentlig morgen lenger? For meg er det fortsatt morgen. I går var jeg med Elias og Janne på en kjøretur til Horten. Er det noen jeg har savna spesielt mye mens jeg har vært i Tyrkia, så er det han. Elias er verdens beste gutt, jeg er så glad for at han er broren min. På vei hjem stoppa vi innom et gatekjøkken, og han som jobba der lurte faktisk på om jeg og Elias er søsken, fordi han synes at vi ligner. Det var veldig koselig. 

    Etterpå tok jeg en tur til Selin. Jeg spiste taco sammen med hun og moren hennes. En helg uten Selin ble veldig lenge, så det var så koselig å se henne igjen. Så koselig at jeg fortsatt er her. Jeg har sovet her i natt, og Selin har lagd egg og avokado til frokost. Åå, jeg elsker henne. Men nå skal hun snart på jobb, så jeg skal hjem til mormor en tur. Før vi skal til onkel i kveld for å se på ESC. Jeg gleder meg sånn!!

    FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT HELENAPELLI
  • 25 kommentarer
  • Rett fra hjertet #9

  • Publisert: 08.05.2018, 01:54
  • Kategori: Personlig
  • Så da ble det mandag igjen. Jeg klarer jo aldri å publisere ting når jeg skal. Det er faktisk ikke mandag engang, det er natt til tirsdag. Jeg er tilbake i Norge. Akkurat nå er jeg hos Selin. Jeg skal sove her i natt. Å komme hjem til Norge var koselig. Selvom jeg savner Tyrkia, så var det veldig koselig å komme hjem til familien og katten min. Problemet med Norge er ikke livet mitt her, men rett og slett bare samfunnet. Så lenge jeg har vært hjemme med familien, så har jeg hatt det veldig bra. Jeg elsker familien min, den er virkelig gull verdt. 

    Men jeg har funnet ut at jeg har lyst til å flytte til Tyrkia. Altså på ekte. Jeg gjør jo ingenting hjemme i Norge uansett, så hvorfor ikke? Ikke for alltid. Men for et år eller noe. Drømmen min er å få denne bloggen til å gå rundt, sånn at jeg kan jobbe med den og bo i Tyrkia samtidig. For helt ærlig så føler jeg ikke at jeg hører hjemme i dette samfunnet. Jeg føler ikke at jeg er skapt for å leve i et slikt samfunn. Jeg har lyst til å bo i Tyrkia. Jeg bryr meg ikke om å bo i et varmt land, uten snø og vinter. For det ville jeg savna. Jeg bryr meg bare om å bo i et land hvor jeg føler meg velkommen. Og med rom for å være MEG. Jeg håper virkelig at jeg finner en løsning så jeg kan flytte. 

    Men mai er bra. Og jeg har det ganske bra. Mamma hadde fiksa nytt rom til meg til jeg kom hjem. Nå føler jeg endelig at jeg bor et sted. Rommet ser ut som mitt, og ikke mormor sitt. Jeg har til og med fått min egen seng og min egen TV. Ikke bare har hun fiksa et nytt rom til meg, hun har også pakka ut av kofferten min og vaska alle klærne mine. Altså, mormor mente vi måtte fryse alle klærne mine på grunn av veggdyr, så da tok mamma på seg oppgaven med å vaske. Det er jeg glad for, hvis ikke hadde jeg garantert ikke pakka ut av kofferten enda. Er jeg den eneste som aldri pakker ut når jeg kommer hjem? Jeg kan fint leve i kofferten frem til neste reise om ingen pakker ut for meg. Jeg synes bare det er så sinnsykt tiltak å gjøre sånne ting. Men nok om det. I dag har jeg vært hos legen. Jeg har fått en måneds ny sykemelding. Nå har jeg vært sykemeldt siden januar. I morgen er det første semifinale i Eurovision Song Contest. Det skal jeg se sammen med onkel. Jeg elsker Eurovision. På onsdag skal jeg til DPS igjen. På torsdag er det Eurovision igjen. På lørdag skal vi feire bursdagen til Johanna. Det skjer så mye bra i mai. Og jeg elsker det. Da får jeg nesten ikke tid til å verken bekymre meg for eller å tenke på livet.

    FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT HELENAPELLI
  • 12 kommentarer