hits

helenawe

Angsten bak det perfekte

  • Publisert: 23.07.2018, 12:46
  • Kategori: Personlig
  • P lrdag skrev jeg om at jeg hadde vrt i Danmark og Frup sommerland. Om at jeg hadde hrt Bro live, og om hvor bra jeg hadde det sammen med familien min. Og jeg hadde det veldig bra. Men sannheten er at bak alt det fine, s hadde jeg ogs angst. Det er enkelt tenke at det virker som om alle andre har det bedre enn seg selv. Men det er ikke mange som legger ut noe hver gang de opplever slike ting. Jeg la ut snapchat av at jeg spiste hamburger og pommes frites, av at jeg tok karusell med ssknene mine, at jeg var p konsert, at jeg spiste vaffel med is. Men jeg la ikke ut at jeg hadde angst, at jeg l p bakken og trodde at jeg skulle d av smerter. For sannheten er at den ene karusellen jeg la ut bilde av at jeg tok, var ogs den eneste karusellen jeg tok. At mens jeg spiste s hadde jeg s vondt at jeg grt og spiste om hverandre. Og jeg kdder ikke nr jeg sier at en liten stund s tenkte jeg at n m jeg ringe ambulansen.

    Smerten var s ekte. Helt uutholdelig og virkelig. Selin spurte meg "er du helt sikker p at det er fysisk?". Og jeg var helt sikker p at det var fysisk. Helt til jeg knakk sammen. Midt i parken. Og mens jeg grt og sa at "dette klarer jeg ikke mer, det fles ut som at jeg skal d", s sier mamma "du vet det at det kan vre psykisk". Og det var da det gikk opp for meg. At dette er ikke en reel smerte, det sitter i hodet mitt. S etter ha ftt fullstendig panikk, klarte jeg ta tilbake kontrollen over kroppen min. Jeg klarte tenke p noe annet, og smertene forsvant. 

    Jeg har slitt med mange typer angst, men jeg har aldri opplevd en slik type panikkangst fr. Men jeg har sett hvordan andre rundt meg sliter meg det, s for vre helt rlig, s har jeg nesten ventet p at det skal skje med meg og. N har jeg opplevd det, og n forstr jeg hva andre mener med "angsten for angsten". Jeg tror faktisk at det er det vondeste jeg har opplevd noen gang. Og i et lite sekund s var jeg ikke lenger redd for d, men jeg tenkte at n har jeg s vondt at det hadde vrt bedre d. Jeg trodde aldri at smertene skulle gi seg. Og mest av alt, oppi det hele, s hadde jeg drlig samvittighet for at jeg ikke var med de andre. At jeg ikke hadde det gy sammen med dem. Og for at jeg lagde et oppstyr som ikke hadde vrt ndvendig.

    Jeg lurer p hvor mange slike bilder det finnes bak et perfekt bilde. Hvor mange slike historier det finnes bak et perfekt blogginnlegg. For jeg vet at jeg ikke er den eneste som har ftt en bra dag delagt p grunn av angst. Jeg vet at jeg ikke er den frste som har sittet igjen og sett p at andre mennesker skaper yeblikk og minner du ikke er en del av p grunn av angsten. Jeg hadde en kjempefin tur, og jeg ly ikke da jeg skrev om hvor bra jeg hadde hatt det. Men jeg opplevde ogs dette. Og snn er livet. Jeg har blitt s rutinert p ta bilder av alt som skjer, at jeg har tatt noen ekte bilder av meg selv ogs. Snn at dere kan f se hva som skjuler seg bak alle de perfekte bildene i forrige innlegg. Husk p det neste gang dere fler at alle andres liv er bedre enn ditt. Sosiale medier og bilder skjuler mye. 

    OLYMPUS DIGITAL CAMERA

    FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT HELENAPELLI
  • 14 kommentarer
  • Skryt til meg selv

  • Publisert: 07.07.2018, 02:24
  • Kategori: Personlig
  • Dette innlegget er s langt utenfor komfortsonen min jeg kan komme, men snn snn skal det jo egentlig ikke vre, da. S siden jeg er s flink til nevne alle de drlig egenskapene mine og alt jeg hater med meg selv p denne bloggen, s tenkte jeg at jeg n skal snu det, og gi meg selv litt skryt.

    I DAG HAR JEG BDE RYDDA ROMMET MITT OG LPT 
    Er det en ting jeg virkelig trenger hjelp til s er det takle hverdagen og helt dagligdagse ting. S at jeg rydder, det skjer altfor sjelden. trene har jeg egentlig generelt vrt veldig flink til(helt til jeg begynte bli deprimert i vinter, men n har jeg blitt flinkere igjen), men i dag har jeg alts bde rydda og lpt p samme dag. Det er ikke ofte jeg har energi til, det.

    JEG ER KUL 
    Jeg synes faktisk selv at jeg er en veldig kul og morsom person. Jeg fr alltid andre mennesker til le, enten det er av meg eller med meg. Jeg tror faktisk at jeg hadde valgt henge med meg selv, om jeg fikk sjansen til det. Selvom det til tider kan vre veldig slitsomt. Men p et overfladisk niv s er jeg ganske kul. 

    OLYMPUS DIGITAL CAMERA

    JEG HAR RINGT NAV TO GANGER DENNE UKEN 
    Alle som kjenner meg vet at jeg har en helt syk form for telefonangst. Jeg har blitt mye flinkere til ta telefonen nr ukjente nummer ringer, men ringe er fortsatt veeeldig vanskelig for meg. Alts s vanskelig at da mamma ba meg ringe til DPS for avlyse en time jeg hadde mens jeg var i Tyrkia, s satt jeg p verandaen og grt. Selin kom selvflgelig ut og lurte p hvorfor og da var samtalen noe snn:

    Selin: Gr det bra med deg? Hvorfor grter du?
    Meg: Fordi mamma sier at jeg m ringe til DPS og avbestille timen min.
    Selin: Men vennen min, jeg ringer for deg, ikke grt, det gr bra, vi ordner det. 
    Meg: *Trker trene* Okei, takk. 

    Alts, ikke misforst. Hadde mamma sett hvordan jeg satt p verandaen og hulka fordi jeg mtte ringe, hadde hun helt sikkert ringt for meg. Men jeg burde jo helst klare ringe selv. Og denne gangen har jeg faktisk ringt til NAV hele to ganger. Det er heller ikke lenge siden jeg ringte til Altibox midt p natta fordi vi ikke hadde wifi. Men alts, har vi ikke wifi, s har vi ikke wifi. Det er krisesituasjon og jeg tror jeg rett og slett var full av adrenalin fordi jeg var sur etter 8 timer uten internett.

    OLYMPUS DIGITAL CAMERA

    JEG SMINKER MEG BRA
    Selvom jeg veldig ofte fr hre at jeg er penere uten sminke, s synes jeg likevel at jeg er ganske flink til sminke meg. Jeg har sett p makeup-tutorials p youtube i maaange timer i lpet av livet mitt, og vet veldig godt hvordan ting skal gjres. Jeg er langt ifra profesjonell eller har et stort talent innenfor sminke, men jeg vil pst at jeg er over gjennomsnittet blant helt vanlige folk. 

    JEG ER VELDIG SNILL OG GAVMILD 
    F.eks. hvis mamma viser meg noe i butikken som hun nsker seg, s kjper jeg det til henne uten tenke meg om. Og dra i butikken sammen med smssknene mine er det verste jeg kan gjre for kontoen min, for jeg klarer virkelig ikke si nei. Jeg kan ogs plutselig f det for meg at jeg skal vippse penger helt random. Jeg tar heller aldri betalt hvis jeg kjrer folk og tar sjelden penger tilbake hvis noen skylder meg penger.

    OLYMPUS DIGITAL CAMERA

    JEG BRUKTE MYE TID P BESTEFAR
    Jeg har veldig lett for tenke at jeg skulle tilbragt mer tid sammen med bestefar, at jeg skulle vrt der i det yeblikket han dde, at jeg skulle beskt han oftere da han var frisk, at jeg skulle satt mer pris p han, og helt sikkert veldig naturlige tanker ha etter et ddsfall. Men vet du hva, NEI. Jeg brukte veldig mye tid sammen med bestefar bde da han var frisk og da han var syk. Da bestefar hadde et hjerteinfarkt for noen r siden s satt jeg p sykehuset dag inn og dag ut. Bestefar visste godt hvor glad jeg var i han, og jeg satte alltid veldig stor pris p han. 

    S dette driver alts jeg med klokka halv 3 om natta. Det er ikke mye jeg har vrt redd for skrive p denne bloggen, men dette synes jeg faktisk er litt ubehagelig. Men ogs veldig viktig. Alle trenger skryte litt av seg selv i blant, s jeg utfordrer dere til gjre det samme.

    FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT HELENAPELLI
  • 18 kommentarer
  • Rett fra hjertet #13

  • Publisert: 17.06.2018, 22:30
  • Kategori: Personlig
  • I det siste har jeg slutta ta antidepressivene mine. Jeg har nemlig lest om mange som legger p seg av de. Og jeg har heller ikke flt at de har gitt meg noe srlig effekt. S da har jeg tenkt at jeg vil heller vre tynn og deprimert, enn feit og deprimert. Men det som er med meg, det er at nr jeg fr noe snt for meg, s er det ikke snakk om snakke med legen frst eller noe, jeg har bare trappa ned og slutta. Det som har skjedd etter at jeg slutta ta pillene, er at jeg tror jeg har ftt det litt bedre. Pillene gjorde at jeg flte meg s "tom". Jeg flte bde litt glede og sorg, men aller mest s flte jeg meg bare helt flat og tom for alt. Tom og likegyldig. Som om ingenting i livet lenger betyr noe. At ingenting lenger gir meg glede. At ingenting utlser angst. Men jeg har ikke bare ftt det bedre etter at jeg slutta p pillene. Jeg har ogs begynt f tilbake de sterke flelsene mine. Jeg har ftt angst igjen. Jeg blir sint igjen. S sint at alt svartner og jeg mister kontrollen. Og jeg er alltid svimmel, fordi matlysten forsvinner.

    S n vet jeg virkelig ikke hva jeg skal gjre lenger. For hva er egentlig verst? At jeg fler meg helt tom og at alt i livet fles helt meningslst, eller at jeg har det bra, men plutselig blir s frustrert at jeg er en fare for meg selv, fr det for meg at jeg skal g langs motorveien og sloss med andre? Jeg fler meg dd p pillene, men uten pillene s er jeg redd for at jeg faktisk kommer til d. Fordi jeg ikke har kontroll over meg selv. S hvordan kan psykolgen min mene at jeg ikke trenger hjelp? Og at jeg ikke kan g i terapi uten vre i jobb, fordi jobb er lsningen p alt. Jeg kan med hnda p hjertet si at det hjelper meg veldig lite klare g p jobb hver dag, nr jeg fr snne anfall. Jeg er s lei av fle at alle som vil hjelpe meg, ikke egentlig nsker hjelpe meg, men f meg tilbake igjen p jobb. Men jeg vil heller ikke vre den personen som bare klager p at jeg ikke fr hjelp. For det er jo ingen annens ansvar hjelpe meg. Jeg bare skjnner ikke hva jeg skal gjre. M jeg virkelig g p de pillene og ha et meningslst liv? For det er jo ikke noe liv. 

    Men likevel begynner jeg endelig se litt glede igjen. Jeg begynner endelig fle litt p glede. Og jeg kan endelig ha det litt litt bra utenfor senga mi igjen. Psykologen min driver og utreder meg, og jeg har et hp om at diagnosen kan hjelpe meg senere. Jeg begynner s smtt og fle at fremtiden ikke er s mrk likevel. Ting er kanskje ikke helt bra, men det begynner endelig bli bedre. Og det er i hvert fall et skritt i riktig retning. 

    FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT HELENAPELLI
  • 4 kommentarer
  • Angsten og meg

  • Publisert: 13.06.2018, 17:22
  • Kategori: Personlig
  • En dag i oktober. 

    Jeg fr ikke puste. Det knyter seg sammen i brystet, mens jeg higer etter luft. Hjertet banker s fort og s hardt at jeg er overbevist om at hvis det ikke roer seg n, s dr jeg. Jeg vrir meg rundt i smerte. Jeg lever i et sort hull. Et sort hull av hplshet, fortvilelse, irritasjon, verdilshet, desperasjon, hjelpeslshet, sinne, frykt og tomhet. Jeg er ikke trist. Jeg er livls. Jeg grter til jeg mister pusten. Kroppen min ligger i fosterstilling og hiver etter mer og mer luft. Jeg er alene. Redd. Rdls. Og tom. Jeg tvinges i kne. For stemmen i hodet mitt skriker hyere enn meg. Den spiser meg opp innvendig. Den dreper fornuften og evnen til tenke reelt. Den stemmen som sier at jeg er mislykka. At jeg er en ruter tre i kortstokken. En ener p terningen. Og en taper i livet. Den stemmen som sier at alt i livet er min feil. At det var bedre for alle rundt meg om jeg var dd. Den stemmen skriker hyere enn noen gang. 

    Gi meg en pause. La meg puste. Ro ned hjerteslagene.

    Men denne flelsen er mektigere enn meg. Og jeg klarer ikke kontrollere den. S jeg gjr det jeg aldri skulle gjre. Det jeg aldri burde ha gjort. Men jeg ser ikke noe annen utvei. For jeg er fastlst i flelsene mine. Ser ikke noe ende p det. Og jeg er overbevist om at jeg kommer til fle det slik for alltid. S jeg strekker meg etter det skarpeste jeg finner i nrheten. Bretter opp ermet p genseren min. "Gjr det". Jeg skjrer. Frst et kutt. S et til. Og s et tredje. "Ikke gi deg n". Om igjen og om igjen. "Det blir bedre om du fortsetter". Pusten kommer tilbake. Hjertet roer seg. Og jeg fr kontroll over kroppen min igjen. Det gjr ikke vondt. For jeg fler ikke lenger fysisk smerte. Det gir meg bare en ro som ingenting annet klarer gi meg. Og det gir meg et hp. Et hp om at endelig, endelig skal jeg f hjelp.

    S jeg skylder noen en unnskyldning. Jeg vil si unnskyld til familien min. Til vennene mine. De som s opp til meg. Og til meg selv. Ikke bare for at jeg har gjort det, men ogs fordi jeg har skjult det. Jeg skulle nske at jeg aldri hadde trengt skrive dette. Men jeg er lei av sitte i sola med hettegenser. Jeg er lei av sove med langerma genser. Jeg er lei av skjule det. Det er enkelt skrive om angst og depresjoner. Men jeg har aldri vrt s ydymyk og skamfull som det jeg er n. Jeg er s lei meg for at jeg lot det g s langt. Det var aldri et rop om hjelp. Bare en siste utvei.

    Og jeg hper at dere kan tilgi meg ❤️

    #side2 #angst #depresjon #selvskading 

    FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT HELENAPELLI
  • 23 kommentarer
  • Rett fra hjertet #12

  • Publisert: 11.06.2018, 02:59
  • Kategori: Personlig
  • I gr var jeg ute p byen i Drammen. Og jeg m rett og slett si at dra ut i Norge suger! Jeg hadde det veldig hyggelig p vors, men s fort vi kom p byen s ble alt bdtrip. Og snn er det egentlig hver gang. Om det ikke blir bdtrip, s er det som regel kjedelig. Ikke bare er det kjedelig, men det er s sinnsykt mange regler flge. Jeg begynner bli drittlei av Norge og samfunnet her. Norge er et sykt fint land, som jeg er veldig glad i. Jeg elsker naturen her, rsidene, skattesystemet osv.. Men jeg takler virkelig ikke samfunnet og menneskene her. Dette samfunnet gjr meg deprimert.

    Jeg har lyst til flytte til Tyrkia. Snn p ordentlig. I begynnelsen var det bare noe jeg sa, men n har jeg tenkt p det en stund, og funnet ut at jeg virkelig vil flytte. Ikke for alltid, men bare for en stund. Jeg tror at jeg hadde hatt godt av det. f en pause fra alle forventningene og alle tankene om at jeg ikke klarer tilpasse meg samfunnet. Men problemet er; hvordan?? For selvom jeg passer bedre inn i det tyrkiske samfunnet, s vil jeg fortsatt ikke klare jobbe. Jeg har s lyst til leve av denne bloggen. Dere aner ikke hvor lyst jeg har. Drmmen min n er kunne leve av sosiale medier og flytte til Tyrkia. Jeg har s sinnsykt lyst til klare det. Men jeg klarer likevel aldri se for meg at det gr. Jeg tror det jeg skal skrive n er det teiteste og sikkert det dummeste jeg noen gang har skrevet p denne bloggen, men akkurat n velger jeg skrive det likevel.

    Del bloggen min, flg meg p instagram(helenawestergren), abonner p youtube-kanalen min og legg meg til p snapchat(helenapelli).

    Jeg har alltid vrt en person som later som at jeg ikke bryr meg spesielt om snt, men sannheten er noe helt annet. Sannheten er at jeg sletter bildene mine p instagram hvis jeg ikke fr nok likes. Jeg unfollower alle som ikke flger meg tilbake. Og jeg slutta faktisk blogge fordi jeg ikke hadde nok lesere. Og kunne leve av sosiale medier er det eneste jeg har lyst til. Dette er drmmen min. Den eneste drmmen jeg har. Psykologen min har til og med sagt til meg at "det er ikke normalt ha et s stort nske om bli kjendis som det du har". Det er ikke mye jeg synes at er vanskelig skrive om. Jeg er veldig pen p bloggen. Kanskje til og med litt for pen noen ganger. Men skrive dette synes jeg er skikkelig kleint og vanskelig. Jeg fler nesten at jeg akkurat blottla hele sjela mi. 

    Det er s lite jeg virkelig drmmer om. Det er s lite jeg faktisk har lyst til f til. Jeg er en ganske likegyldig person. Jeg har ikke spesielt mange nsker og ml her i livet. For det jeg alltid har drmt om, det har vrt leve av bloggen eller bli popstjerne. Men siden jeg er 100% tonedv, s har jeg skjnt i lpet av de siste 10 rene at popstjerne er ganske uaktuelt. Jeg lurer p hvordan jeg i det hele tatt fikk den tanken, det er jo helt krise. Jeg har aldri vrt som andre. Jeg husker at p barneskolen s snakka alle om hva de ville bli nr de ble voksne(herreguuud neei jeg vil ikke bli voksen, er jeg egentlig voksen n???), men jeg hadde aldri et nske om bli noe annet enn popstjerne. Jeg har virkelig aldri sett for meg et liv med en jobb. Jeg hadde forresten en ganske kjent blogg fr. I 2009. Helenapus.blogg.no. Jeg tror jeg var mest kjent fordi jeg dreit meg ut og skreiv mye dumt, men det er jo en annen sak. Poenget var at p den tiden mtte jeg faktisk slutte blogge, fordi jeg ble s opphengt i statistikken. Hvis jeg hadde for lite lesere s dela det hele dagen min. Jeg fikk virkelig sammenbrudd. Men jeg jobba sinnsykt hardt med den bloggen, og jeg tror jeg brukte ca. hele dagen, hver eneste dag p bloggen. 

    S n har jeg vel egentlig driti meg nok ut p dette innlegget. Og dere begynner gjennomskue den narsistiske siden min. S jeg tror det er p tide runne av. Klokka er allerede snart tre. Jeg skal vkne tidlig i morgen, for jeg skal p en innspilling til "neste sommer". N har jeg snart vrt med p s mange film og reklameinnspillinger at hvis det ikke gr bra med bloggen, s kan jeg satse p bli TV-kjendis isteden. Og jeg lurer virkelig p hvorfor det er snn at hver gang jeg begynner f det bedre, s slutter jeg sove? N har jeg en ganske bra periode, og fler endelig at ting begynner bli litt bedre. Men da sover jeg ikke om natta lenger. Svn er mye enklere nr jeg er skikkelig deprimert, da sovner jeg tidlig og vkner sent. N legger jeg meg sent og vkner tidlig. 

    Dette ble et skikkelig "rett fra hjertet"-innlegg. Med null sammenheng og det jeg hadde p hjertet akkurat n. Det er vanskelig med disse innleggene p en bra dag, for jeg fler nesten at folk forventer at jeg skal vre lei meg. At disse innleggene skal vre depressive. Men samma det. Tusen takk for at dere leser bloggen min. Jeg er s sinnsykt takknemlig. 

    #side2 #rettfrahjertet #hp #drmmer #tyrkia 

    FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT HELENAPELLI
  • 9 kommentarer
  • Til min bestevenn

  • Publisert: 08.06.2018, 11:53
  • Kategori: Personlig
  • I dag er det den internasjonale bestevenndagen. Og siden jeg er helt ubrukelig og glemte svare p gratulasjonen p bursdagen min, s kommer svaret mitt her:

    Kjre Selin. Du er bestevennen min og ingen kan noen gang ta den plassen fra deg. Vennskapet vrt er noe helt spesielt. Rart. Noen ganger litt komplisert. Uforstelig. Unikt. Magisk. Og det fineste jeg har. Jeg kan ikke forestille meg en hverdag uten deg. 

    ha en bestevenn som deg er alt jeg noen gang har bedt for. En bestevenn jeg kan dra p ferie med. Utforske verden med. En bestevenn jeg kan byttelne klr med. Dele sminke med. Og sminke meg sammen med. En bestevenn jeg kan dele seng med uten bli irritert. Som jeg kan tilbringe hver eneste dag sammen med uten g lei. En bestevenn jeg kan gjre ingenting sammen med. Som jeg kan nyte stillheten sammen med, uten at det blir kleint. En bestevenn jeg kan si de styggeste ting til nr jeg er sur, men likevel vite at vi alltid har hverandre. En bestevenn som forstr at ikke alle dager er like perfekte. En bestevenn som fullfrer setningene mine. Som vet hva jeg tenker fr jeg tenker det selv. En bestevenn som vet at jeg ikke er perfekt, men likevel kaller meg sin bestevenn. En bestevenn som blir med p de sykeste ting. Som vet akkurat hvordan jeg vil bli tatt bilder av. Som tar bilder for meg nr jeg glemmer det selv. Som redigerer bildene mine nr jeg mister inspirasjonen. En bestevenn som kan kjre hvor som helst med meg hele natta. En bestevenn som blir med meg p DPS, i begravelsen til bestefar og i familieselskaper. Som alltid tar min side, selvom jeg tar feil. En bestevenn som har tatovert navnet mitt p foten. 

    Jeg tror ikke jeg vet selv hvor takknemlig jeg er for vennskapet vrt. Det vennskapet vi har er s ekte og en s naturlig del av livet mitt at jeg tror ikke jeg vil forst hvor viktig det er for meg, med mindre det ble tatt fra meg. Jeg vet at vi har et vennskap de aller fleste bare kan drmme om ha. At de fleste aldri vil oppleve ha et vennskap som vrt. Men jeg tror likevel ikke at jeg vet hvor heldig jeg egentlig er. Hvis det finnes en Gud, s er jeg overbevist om at han ga meg deg for at jeg skal takle livet. For du er virkelig en velsignelse i livet mitt. Du er den snilleste, fineste, morsomste, kuleste, sykeste bestevennen noen kan ha, med det aller strste hjertet og omsorg for andre. Jeg elsker deg mer enn du noen gang kan forst, mer enn jeg noen gang vil forst selv. Kjrligheten jeg har til deg er ubetingelsesls, og ingenting kan noen gang f meg til slutte elske deg. Ingenting kan komme imellom deg og meg. Du er min partner in crime for alltid.

    #FRIENDSHIPGOALS

    FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT HELENAPELLI
  • 9 kommentarer
  • Hele systemet har svikta

  • Publisert: 29.05.2018, 14:20
  • Kategori: Personlig
  • "Helena er en stille, beskjeden og sjenert jente", "Klassens klovn", "Helena har s mange kvaliteter, men hun gidder ikke gjre noe" de mest brukte replikken av autoriteter som skal beskrive meg. For hvem visste p barneskolen at jeg egentlig ikke var stille, beskjeden og sjenert? Hvem hadde trodd at jeg var den som skrek hyest, snakka mest og hadde flest meninger? Og hvem visste p ungdomsskolen at jeg ikke er dum? Hvem visste at jeg fikk 5ere og 6ere p alle RLE prvene selvom jeg ikke vde? Hvem visste at jeg fikk 5ere og 6ere p alle norsk tentamene mine? Og hvem hadde trodd at jeg forstod algebra, kunne plassere alle verdens hovedstader og kunne mer politikk enn de fleste? Og hvem visste p videregende at jeg ikke var lat? Hvem visste at jeg ikke kom p skolen fordi jeg ikke kjente noen? At jeg satt p do i frimuttene grt? At jeg ikke klarte vkne om morgen, fordi jeg l vken hele natta og hadde angst?

    Et sted har systemet svikta. Jeg var bare et barn, men ingen s meg. Ingen s hva jeg slet meg. Bortsett fra mamma. Mamma trygla om hjelp. Men alle s bare den snille, hflige, stille og beskjedne jenta jeg var. Men ingen s at jeg kunne bli s sint at jeg var en fare for bde meg selv og andre. Ingen s at jeg var stille fordi jeg var redd for ikke bli likt. Fordi jeg var redd for hva andre syntes om meg. Fordi jeg var redd for trenge meg p. Ingen s den frykten jeg hadde for svare feil p et sprsml. For f kjeft av lreren. Eller for sitte alene i friminuttene.

    Da jeg begynte p ungdomsskolen ble det annerledes. Jeg fikk en ny start. Endelig kunne jeg vre noen andre enn den stille og beskjedne jenta alle kjente meg som. S jeg ble "klassens klovn". vre klassens klovn var enkelt. Jeg kunne vre dummere enn jeg egentlig var. f andre til le ved drite ut meg selv, det var ikke vanskelig. Og endelig fikk jeg litt oppmerksomhet. Men det var ingen som s at bak alle de dumme svarene jeg kom med, l redselen for svare feil. For jeg satt alltid med alle svarene. Men det var enklere svare noe som var s dumt at alle lo av det, enn prve svare riktig, ogs var det feil. Og var det egentlig greit slutte fre opp fravr og gi beskjed til mamma om at jeg aldri var p skolen, bare fordi det var enklere ikke ha meg i timene? For mamma visste nemlig ikke at jeg kjrte buss byen rundt, fire dager i uka, i to r. Jeg var redd for vre i timene. Men hvem s vel det?

    Og hvor var systemet da jeg fikk angst og depresjon p videregende? Jeg var hos legen. P helsestasjonen. Hos helsesster p skolen. For hver natt hadde jeg angst. Hver enste natt trodde jeg at jeg skulle d. Det knyter seg fortsatt i magen nr jeg tenker p det. For det var s reelt. Jeg var overbevist om at jeg skulle d. Jeg grt. Jeg hadde hjertebank. Jeg fikk ikke puste. Jeg hrte hvert eneste knirk i huset. Hvis jeg mtte p do s mtte jeg lpe, fordi jeg var overbevist om at det stod noen bak dra som var klar til drepe meg. Tilslutt mtte jeg sove p gulvet p rommet til foreldrene mine. Men jeg skjnte ikke at det var angst. Jeg visste ikke engang at det var noe som het angst. For det eneste legen hadde si til problemet var "du m drikke mer vann, g tur og legge deg tidligere". Ikke engang da jeg hadde lagt p meg over 20kg de siste to mnedene begynte varsellampene lyse. 

    N holder jeg p med utredning p DPS. Og jeg fler virkelig at alle systemer rundt meg har svikta. For mamma prvde virkelig f hjelp til meg. Men alt de hadde si var "Helena m komme be om hjelp selv". Det er ikke et barns ansvar be om hjelp. Det er ikke et barns ansvar se at de har en diagnose. Det er forsent for meg. Jeg fr aldri disse rene tilbake igjen. Men jeg hper vi kan bli flinkere til se de som sliter. Jeg har mtte lide for at systemene svikta meg, men jeg hper at vi kan redde noen andre fra oppleve det samme. 

    FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT HELENAPELLI
  • 23 kommentarer
  • Rett fra hjertet #11

  • Publisert: 27.05.2018, 17:54
  • Kategori: Personlig
  • Ute er det 28 varmegrader og sola skinner. Sommeren har virkelig kommet til Norge. Gatene begynner endelig fylles opp av mennesker igjen. De ler og koser deg. Alle er blidere og gladere enn fr. Folk smiler. Men her er jeg. Like deprimert. Like tom. Like trist. Kanskje enda mer enn fr og. For hva hjelper det med sol og sommer, nr den personen jeg aller helst ville tilbrakt sommeren sammen med ikke lenger er her? Hva hjelper det med sol og sommer nr sommer for meg er sitte ute i hagen sammen med bestefar? reise p ferie sammen. Danskebten. Kornsj. Arendal. Danmark. Tyskland. Kjreturer med plse og is p bensinstasjon. Jordbr dyppa i sukker p verandaen. telte i hagen til mormor og bestefar. Det er sommer for meg. Men bestefar er dd. Bestefar kommer ikke tilbake. Og denne sommeren er ikke bestefar her.

    Hvordan kan livet bare g videre, nr en s stor del av livet mangler? Jeg forstr ikke hvordan alle kan si at livet m g videre, for det gjr jo ikke det. Jeg m begynne p nytt. Helt fra start. Jeg trodde jeg var forberedt p bestefar sin dd. Men det ble helt annerledes enn hva jeg hadde sett for meg. Mennesker rundt meg fortsetter livene sine som om ingenting har skjedd. Og jeg srger mer enn jeg trodde at jeg skulle gjre. Jeg savner mer enn jeg trodde at var mulig. For selvom bestefar har vrt syk lenge s visste jeg at han var her. Jeg visste at jeg kunne snakke til han. Jeg visste at han tenkte p meg. Og jeg visste akkurat hvor han er. Jeg forstr meg ikke p dden. Jeg forstr ikke hvor de blir av. Hvor er bestefar n? Kan han se meg? Kan jeg snakke til han s han hrer meg? Kan han vite hvor mye jeg savner han? Fr han med seg at jeg fortsatt sover i jakka hans hver eneste natt?

    Men jeg vet at bestefar ikke nsker at jeg skal vre lei meg. Jeg vet at bestefar vil at jeg skal ha det bra. S jeg prver virkelig. Jeg prver virkelig ikke knekke sammen. Jeg prver holde meg p beina. Denne uka har jeg vrt hos to forskjellig psykologer. Jeg har vrt hos psykologen tre dager p rad. Jeg har vrt p stranda med Selin. Sara inviterte meg hjem til henne i gr kveld. Mamma og Oddy har tatt meg med p stranda. Vic ville spandere middag for meg p bursdagen min. Lillesstra mi skulle egentlig ikke komme p bursdagen min, men overraska meg kom likevel. Jeg er utrolig heldig som har s mange gode mennesker rundt meg som tar vare p meg i denne tiden. Selin sover med meg nesten hver natt. Hun har vrt syk og i kjempedrlig form i to uker, men har likevel tatt seg av meg etter at bestefar dde. Det er en ekte venn, det! S takket vre alle menneskene rundt meg, s vil jeg kanskje klare la livet g videre en dag jeg og. 

    Jeg har ikke s mye mer p hjertet. Alle de andre flelsene mine blir s borte i savnet etter bestefar. Jeg begynner bli lei av at alt jeg skriver om og fler kun er depresivt og negativt. Men hvordan kan jeg holde denne bloggen gende om jeg kun skal skrive om det som er bra? Da ville denne bloggen blitt sjeldent oppdatert. Vi blogges.

    FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT HELENAPELLI
  • 26 kommentarer
  • Hvil i fred

  • Publisert: 19.05.2018, 13:30
  • Kategori: Personlig
  • S ligger jeg her. Alene. I din jakke. Jeg har sovet med favoritt jakka di hver natt. Jeg trodde jeg var forbredt p miste deg. Jeg har tenkt p denne dagen i mange r. Jeg har gtt gjennom alle tenkelig scenarioer utallige ganger. Men jeg tror aldri man kan forbrede seg p dden. For nr telefonen som sa "bestefar dde n" kom, var det s surrelistisk. Jeg smilte og lo p vei opp til sykehjemmet, som om ingenting hadde skjedd. Jeg gikk inn p rommet ditt, der du l d, med en kebab i hnda, mens alle grt. "Hvorfor grter jeg ikke mer?", tenkte jeg. "Hvorfor er jeg ikke mer lei meg?". Jeg har jo sett for meg dette yeblikket tusen ganger fr. Og n ligger du her. Og ser mer dd ut enn noen gang. 

    Det gikk ikke opp for meg. Ikke i det yeblikket jeg kom inn dra. Ikke de frste to minuttene. Ikke de frste fem minuttene. Og heller ikke de frste ti minuttene. Men *pang*. S smalt det. Det ble svart. Og trene rant. Mer enn noen gang. Hjertet mitt knuser. Kroppen har aldri verka mer enn n. Og jeg sliter med puste. For tanken p aldri se deg igjen kveler meg. Tanken p at jeg aldri mer skal holde deg i hnda. Og tanken p at denne gangen skal jeg ikke si "ha det bra, vi ses i morgen". Jeg sa alltid "vi ses i morgen", og du svarte alltid "det sier du hver gang, men du kommer aldri". Jeg har ikke drlig samvittighet for at jeg ikke beskte deg ofte nok. For jeg vet at jeg beskte deg mye. Men for deg ble det aldri nok. For jeg tror aldri et menneske har elska meg s hyt som det du har. Jeg tror ikke et menneske har vrt mer stolt av meg enn deg. Jeg var jenta di, og jeg vet det s godt. Men denne gangen ses vi ikke i morgen.

    Kjre bestefar; du har betydd alt for meg. En snillere mann enn deg fantes ikke. Takk for alt du har vrt for meg. Takk for at du tok vare p meg. Takk for at du var farsfiguren min da jeg ikke hadde noen annen. Takk for at du har kjpt absolutt alt jeg nsker meg. For at du har lagd flyter, snekra olabiler, bygd hytter i hagen. For at du sendte med meg bankkortet ditt p skolen da jeg ikke hadde venner. For at jeg alltid hadde flest pokemonkort. For at du lagde smrgrt og kakao til meg. Takk for alle timene du har brukt p se p ubrukelige klipp som jeg har filma med videokameraet ditt. Og for all tiden du har brukt p se meg ta den samme saltoen p trampolina om igjen og om igjen. Takk for at du satte av en time hver eneste dag for lime sammen alt som var blitt delagt i lpet av dagen. "Beppe beipe". Jeg har tusenvis av ting jeg kunne skrevet her. Og det vet du. For du og jeg hadde et helt spesielt bnd, bestefar. Et bnd ingen andre kan forst seg p. Jeg elska deg mer enn jeg trodde det var mulig elske et annet menneske. 

    Du var sliten den siste tiden. Jeg hper du vet at jeg sov hos deg hver natt. At vi tilbrakte de siste nettene i livet ditt sammen. Jeg hper du merka at jeg var der. At jeg holdt hnda di nesten helt til siste slutt. Og jeg hper at du vet at jeg ville gjort alt for f deg tilbake igjen. Men du fortjener hvile n. Du har gjort alt du kunne gjre. Jeg hper du har det bra, der du er n. Jeg savner deg og det kommer jeg alltid til gjre. Hvil i fred n ❤️

    Verdens beste bestefar sovnet stille inn 16.mai. Jeg elsker deg for alltid. 

    FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT HELENAPELLI
  • 30 kommentarer
  • Rett fra hjertet #10

  • Publisert: 13.05.2018, 18:27
  • Kategori: Personlig
  • Akkurat n sitter jeg p sykehjemmet ved siden av senga til bestefar. Jeg tror det nrmer seg slutten n. Og jeg tror ikke jeg eksisterer i dette yeblikket. Det fles s fjernt. S uvirkelig og surrealistisk. For tanken p at bestefar skal d en dag, den har vrt der hele livet. Jeg husker en dag for fem r siden. Jeg kjrte bil og tenkte p at bestefar en dag skulle d, og da begynte jeg faktisk grte. S mye at jeg mtte stoppe bilen fordi jeg ikke fikk puste. S tanken har alltid vrt der. Men at jeg en dag skulle st ved siden av senga til bestefar, holde han i hnda og fortelle han at han skal reise hjem til himmelen, det har jeg aldri forberedt meg p. Og det er s vondt fortelle han at det er greit hvile n, nr jeg egentlig bare vil grte og skrike at han aldri skal dra fra oss.

    Det er s vondt. For er det egentlig greit nske at han skal d? At jeg skal slippe vente p sorgen som jeg vet at kommer. At jeg skal slippe bekymre meg for at han skal d alene, uten at jeg er her. At jeg kan sitte ute i sola og prve nyte livet. For akkurat n str livet mitt p pause. Og denne ventinga tar snart knekken p meg. For nr telefonen ringer og jeg fr hre at det nrmer seg slutten, s blir jeg nesten litt glad. Og letta. Men med engang jeg kommer hit og fler hvor mye kjrlighet og omsorg han har for meg, s vil jeg bare at han skal vre her for alltid. For til og med uten at han klarer snakke, spise, drikke, snu seg, rre p hodet eller lukke ynene, s merker jeg hvor mye jeg betyr for han. Og jeg kommer til savne han s sinnsykt mye!! 

    Det knuser hjertet mitt at han ikke fr oppleve mer av livet. At han ikke fr vre der den dagen jeg gifter meg. At han ikke fr bli kjent med oldebarna sine. At han ikke fr se Kristoffer og Johanna vokse opp. At han ikke fr komme p besk den dagen jeg kjper hus. At han ikke fr bli kjent med den gutten jeg skal leve livet mitt med. At han ikke skal f vre med p den neste ferien vr. At han aldri mer skal feire jul med oss. At vi aldri mer skal bruke to timer i matbutikken sammen. At vi aldri mer skal kjre p bensinstasjonen og kjpe plse og is.

    Jeg sitter her sammen med mamma, Maria og Rebekka. Elias er p vei. Og det er snn hele barndommen vr har vrt. Mamma, Maria, Elias, Rebekka og bestefar. Snn var det da vi dro p turer og p ferier. Det var alltid oss. Mamma var alene med oss. Men hun var aldri alene likevel, for bestefar var alltid der. Alltid sammen med oss. Bestefar var den pappaen jeg aldri hadde. Og det er s fint og sitte her sammen. For til og med nr bestefar ligger for dden, s bringer han oss hit sammen i dag. Det er vondt. Men likevel fint.

    FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT HELENAPELLI
  • 21 kommentarer
  • Rett fra hjertet #9

  • Publisert: 08.05.2018, 01:54
  • Kategori: Personlig
  • S da ble det mandag igjen. Jeg klarer jo aldri publisere ting nr jeg skal. Det er faktisk ikke mandag engang, det er natt til tirsdag. Jeg er tilbake i Norge. Akkurat n er jeg hos Selin. Jeg skal sove her i natt. komme hjem til Norge var koselig. Selvom jeg savner Tyrkia, s var det veldig koselig komme hjem til familien og katten min. Problemet med Norge er ikke livet mitt her, men rett og slett bare samfunnet. S lenge jeg har vrt hjemme med familien, s har jeg hatt det veldig bra. Jeg elsker familien min, den er virkelig gull verdt. 

    Men jeg har funnet ut at jeg har lyst til flytte til Tyrkia. Alts p ekte. Jeg gjr jo ingenting hjemme i Norge uansett, s hvorfor ikke? Ikke for alltid. Men for et r eller noe. Drmmen min er f denne bloggen til g rundt, snn at jeg kan jobbe med den og bo i Tyrkia samtidig. For helt rlig s fler jeg ikke at jeg hrer hjemme i dette samfunnet. Jeg fler ikke at jeg er skapt for leve i et slikt samfunn. Jeg har lyst til bo i Tyrkia. Jeg bryr meg ikke om bo i et varmt land, uten sn og vinter. For det ville jeg savna. Jeg bryr meg bare om bo i et land hvor jeg fler meg velkommen. Og med rom for vre MEG. Jeg hper virkelig at jeg finner en lsning s jeg kan flytte. 

    Men mai er bra. Og jeg har det ganske bra. Mamma hadde fiksa nytt rom til meg til jeg kom hjem. N fler jeg endelig at jeg bor et sted. Rommet ser ut som mitt, og ikke mormor sitt. Jeg har til og med ftt min egen seng og min egen TV. Ikke bare har hun fiksa et nytt rom til meg, hun har ogs pakka ut av kofferten min og vaska alle klrne mine. Alts, mormor mente vi mtte fryse alle klrne mine p grunn av veggdyr, s da tok mamma p seg oppgaven med vaske. Det er jeg glad for, hvis ikke hadde jeg garantert ikke pakka ut av kofferten enda. Er jeg den eneste som aldri pakker ut nr jeg kommer hjem? Jeg kan fint leve i kofferten frem til neste reise om ingen pakker ut for meg. Jeg synes bare det er s sinnsykt tiltak gjre snne ting. Men nok om det. I dag har jeg vrt hos legen. Jeg har ftt en mneds ny sykemelding. N har jeg vrt sykemeldt siden januar. I morgen er det frste semifinale i Eurovision Song Contest. Det skal jeg se sammen med onkel. Jeg elsker Eurovision. P onsdag skal jeg til DPS igjen. P torsdag er det Eurovision igjen. P lrdag skal vi feire bursdagen til Johanna. Det skjer s mye bra i mai. Og jeg elsker det. Da fr jeg nesten ikke tid til verken bekymre meg for eller tenke p livet.

    FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT HELENAPELLI
  • 12 kommentarer
  • Rett fra hjertet #8

  • Publisert: 30.04.2018, 14:48
  • Kategori: Personlig
  • Det er mandag, men jeg vil likevel skrive et rett fra hjertet-innlegg. Det er en stund siden sist. Dagene har rett og slett bare gtt i et her nede. I dag har vi vrt her i over tre uker, og det er bare tre dager til vi skal hjem. Tre dager. Hvor fort kommer tre dager til g, nr det fles ut som tre uker har vart i tre dager? Jeg fler meg ikke klar for reise. Selvom jeg gleder meg helt sinnsykt til se mamma, oddy, mormor, ssknene mine og Esma. Men jeg gruer meg til komme tilbake til et samfunn med alt for mange forventninger. Et samfunn hvor det forventes at jeg jobber, trener, tar vare p meg selv, oppfrer meg akkurat snn samfunnet forventer at jeg skal oppfre meg, spiser den maten samfunnet forventer 2at jeg skal spise, til og med late som jeg er glad, p dager jeg egentlig nsker d. Og til et samfunn hvor ingen hilser p hverandre, og hvor ingen kjenner noen. Et samfunn hvor alle dmmer alle. 

    Det er annerledes her. Jeg er bare meg. Og bare meg er mer enn bra nok. Jeg har innboksen full av meldinger fra mennesker som har lyst til vre med meg. Mennesker som bryr seg om hvordan jeg har det, og ikke om hva jeg driver med. Ingen starter samtalen med hei, jobber du eller studerer du?, den mest forhatte setningen i livet mitt. Ingen forteller meg at jeg er feit nr jeg gr i bikini. Ingen gir meg drlig samvittighet for at jeg spiser loff til frokost eller sjokolade og potetgull midt i uka. Ingen forventer at jeg skal legge ut mystory av at jeg er p treningsstudio for femte gang den uka. Jeg fr ikke bare hre at jeg er pen, har kul stil og digg kropp. Jeg fr ogs hre at jeg er snill, bryr meg om alle, har en bra personlighet og at jeg er morsom. Og ingen antar at jeg er fullstendig gal og syk i hodet bare fordi jeg er litt deprimert. Det er ingen hemmelighet at jeg fler meg utsttt av samfunnet. Men jeg tror ikke jeg er den eneste. For om jeg hadde vrt den eneste, hvordan kan jeg da ha mtt s mange skandinaviske mennesker som bor her nede, fordi de fler akkurat det samme som meg? 

    Jeg har opplevd s mye p denne turen her, bde p godt og vondt. Og det fles ut som et helt liv siden vi kom hit. Tyrkerne er noen dramaqueens uten like. Men de liker i hvert fall meg, akkurat snn jeg er. Og de tar vare p meg og passer p meg. Jeg har s lyst til fortelle dere om den verste natta i hele mitt liv, her nede. Men jeg er litt redd. For jeg vet at samfunnet dmmer. Og jeg vet at samfunnet snakker. 

    Men i natt er det natt til 1.mai. Mai er en bra mned for meg. Og jeg kunne ikke kommet hjem til en bedre tid. Natt til 1.mai er ogs natta til meg og Selin. Vi er alltid sammen natt til 1.mai og hrer p gamle russesanger og sanger som minner oss om mai. Det skal vi gjre i kveld og i natt og. Vi skal virkelig kose oss og nyte de siste dagene vre her nede. Vi er heldig som har hatt muligheten til vre her s lenge som det vi har vrt, det er det ikke mange som har. Neste uke skrives vi fra Norge. S fr vi se hvordan det gr. Om jeg fr en knekk nr jeg kommer hjem eller ikke. Jeg gleder meg i hvert fall helt sykt til se familien min igjen. For den savner jeg hver eneste dag!

    FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT HELENAPELLI
  • 11 kommentarer
  • ...

  • Publisert: 24.04.2018, 18:44
  • Kategori: Personlig
  • Jeg fler at jeg har svikta deg. At jeg har brutt lftene mine. Jeg sa "du mister aldri meg". Jeg sa at jeg alltid vil vre her. Du sa at jeg snart vil forlate deg, at du snart vil miste meg, slik som du mister alle andre. Men jeg lovte deg at jeg aldri vil sre deg, som alle andre har sret deg. Og jeg fler at jeg har svikta deg.

    For det var fr du vendte kniven mot meg. Jeg skulle s gjerne nske at dette var en metafor, men det er det ikke. Det skjedde. Akkurat som beskrevet. Det var fr du stod med kniven mot ansiktet mitt og skrek "fuck off". Fr jeg stod foran deg og var sikker p at du skulle knivstikke meg. Det var fr du skrek at jeg er en hore. Det var fr du sa at "du er ingenting for meg". Fr du lp fra meg. Forlot meg alene. P et ukjent sted. S det var det. Der stod jeg. Helt alene. Bare meg. Alene langs motorveien. Et sted jeg ikke visste hvor var. Forlatt. Redd. Knust. Tom for trer. Tom for ord. Tom for tanker. Du forsvant ut av synet mitt. Og plutselig var alt jeg kunne se havet. Bilene som kjrte forbi. Mrket. Og bllys. Bllysene fra politiet som lette etter meg. Og som fikk meg trygt tilbake til min bestevenn. Da du vendte kniven mot meg og skrek "fuck off", skulle jeg vendt ryggen til. Men jeg var ikke redd for kniven din. Jeg var ikke redd for deg. S selv da du vendte kniven mot meg, gikk jeg nrmere. Mot deg. Mot kniven. Bare for fortelle deg at jeg bryr meg. At jeg bryr meg om deg. Du sier at alle forsvinner fra livet ditt. Men det er ikke sant. De forsvinner ikke. Du dytter dem vekk. 

    S hvorfor har jeg skyldflelse? Hvorfor sitter jeg igjen og fler meg falsk? Hvorfor har jeg drlig samvittighet for forlate deg? For det vil aldri bli det samme igjen. Det kan ikke. Det gr ikke. For jeg har venner og familie. Venner og familie som bryr seg om meg. Hva med bestevenninna mi som satt igjen alene p en benk. Alene. Redd. Og hjelpesls. Jeg kan ikke ofre livet mitt for deg. Jeg har s mye mer leve for. Jeg kunne nske at jeg ikke trengte vre den neste personen som forsvinner ut av livet ditt. Jeg kunne s inderlig nske. Men selvom jeg lovte deg aldri g. S m jeg. N. 

    FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT HELENAPELLI
  • 14 kommentarer
  • Rett fra hjertet #7

  • Publisert: 08.04.2018, 15:15
  • Kategori: Personlig
  • Akkurat n ligger jeg p stranda i Tyrkia. Det er over 20 varmegrader og sol. Det er faktisk helt perfekt. Det var egentlig meldt bde regn og torden i dag, men det har vrt sol siden vi vkna klokka 10. Vi har tatt masse fine bilder, filma, spist p stranda og flt oss som vanlig mennesker. Og akkurat n s har jeg det BRA. Alts bra med store bokstaver. Jeg er glad. Jeg smiler og ler. Og jeg har smilt og ledd siden jeg satte meg p flyet hit. Jeg smiler, ler og er meg selv. Endelig fler jeg at jeg er meg. Snn som jeg pleier vre. I hvert fall snn jeg pleide vre fr depresjonen. Fr depresjonen kom og tok over bde kroppen og livet mitt. Men den kontrollen har jeg tatt tilbake n. Og det er s deilig. Det er snn her jeg har lyst til ha det hver eneste dag. For akkurat n s er jeg lykkelig. Og akkurat n s er jeg glad, p ekte. Helt p ekte faktisk. Jeg trenger ikke ta meg sammen for tvinge frem et smil. Jeg trenger ikke konsentrere meg for vre en person som andre synes at det er gy vre med.

    Jeg er fortsatt sliten. Jeg trenger fortsatt pauser midt p dagen for hvile. Kanskje m jeg til og med hvile p veien hjem fra stranda. Kanskje m jeg snart legge fra meg telefonen fordi jeg ikke orker ha ynene pne lenger. Og jeg er helt sikker p at jeg er ndt til sove en stund nr vi kommer hjem fra stranda. Men det gr fint. For jeg er her sammen med Selin. Selin forstr. Hun forstr alltid. Og hun respekterer at jeg er og blir sliten. Selin er gull verdt. Alle som sliter psykisk trenger en bestevenn som henne og et vennskap som vrt. Det finnes ikke mange mennesker som ville brukt penger p reise p ferie med meg nr jeg er s sliten og s deprimert. Men Selin var aldri i tvil. Hun respekterer at jeg sliter psykisk, men hun behandler meg aldri som at jeg er syk. Hun fr meg til fle at jeg er akkurat like mye verdt som andre. Og nr jeg fler meg stygg, s forteller hun meg at jeg er pen. Hvis jeg fler at jeg har lagt p meg, fr hun meg til innse at jeg ikke har blitt strre. Nr jeg bder over at bryna mine er ulike, s hjelper hun meg f dem like. Noen ganger tror jeg til og med at hun kan lese tankene mine. For hvis jeg tenker at i dag ble sminka mi stygg, s sier hun n var sminka di dritfin as. Selin er verdens beste venn. Og hun fr masse oppmerksomhet fra alle her, fordi hun har blitt s babe. Jeg er s stolt av henne.

    Dette ble mye kliss, men det er fordi jeg er s glad for at jeg er glad. Akkurat n har jeg ingen bekymringer. Ingen vonde tanker. Jeg har ikke lyst til vre lei meg i dag. Jeg nsker meg ikke en diagnose. Jeg nsker ikke bli innlagt. Jeg nsker ikke at det skal skje en tragedie i livet mitt. Dette er ting jeg nsker til vanlig. Men n nsker jeg bare vre meg. Og leve. Akkurat her og n.

    For p en skala fra 1-10 over hvor bra livet mitt er akkurat n, s er det 12. 

    FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT HELENAPELLI
  • 12 kommentarer
  • Rett fra hjertet #6

  • Publisert: 02.04.2018, 16:37
  • Kategori: Personlig
  • Hvor sliten er det egentlig normalt bli fr det er noe virkelig galt? For nr jeg ikke engang lenger orker se p tv, blogge eller vre p telefonen, begynner jeg tenke at det kanskje er noe galt p ekte. Jeg har alltid hatt det snn at nr jeg kommer meg ut og har det bra, da fr jeg mer energi. Men i det siste har jeg begynt bli mer sliten etter at jeg har vrt ute. Og jeg reagerer plutselig p lyder. Hy musikk har blitt med verste fiende. Og hvis noen ler og skriker om hverandre, s vet jeg ikke hvor jeg skal gjre av meg. spise pizza og se p Kardashian har alltid vrt det jeg gjr hvis jeg virkelig skal kose meg, men i gr orka jeg verken spise hele pizzaen eller se p Kardashian. Hydepunktet i hverdagen min er nr mormor legger seg og overlater tven til meg, snn at jeg endelig kan f se p det jeg har lyst til se p. Men i gr mtte jeg bare innse at jeg ikke klarte holde ynene pne lenger, og at se p tv rett og slett var umulig. Men jeg fikk ikke sove, jeg l faktisk vken til klokka tre i natt, og gjorde absolutt ingenting.

    Det har skjedd en del rare ting med meg i det siste. Jeg har begynt miste alle tingene mine. Frst mista jeg lommeboka mi i Lrenskog, og oppdaga det ikke fr jeg var nesten i Drammen. S mista jeg den p mccern i Oslo, tok trikket i 20 minutter og kom p det i det vi gikk av. S mista jeg frerkortet mitt p byen. Glemte kofferten min p bussen i Stavanger. Lommeboka og passet i Oslo Spektrum. Og s reiste jeg fra telefonen min i Kongsberg, og merka det ikke fr jeg var nesten hjemme. Og nkkelknippet mitt er sporlst forsvunnet. Jeg vet at det er mange mennesker som er akkurat snn, men jeg har virkelig aldri vrt en person som mister og glemmer igjen tingene mine. 

    Og s har jeg opplevd en helt ny form for angst. Jeg har alltid elska oppmerksomhet og det vre midtpunkt. I hvert fall blant mennesker jeg er trygg p og kjenner godt. Men her om dagen var hele familien samla hjemme hos mamma, og jeg skulle dra til Selin. Men jeg merka at jeg klarte virkelig ikke si hadet s alle s at jeg skulle dra. For jeg fikk helt angst for at noen skulle sprre hva jeg skal, eller at all oppmerksomheten skulle rettes mot meg og at jeg skal dra. Jeg har opplevd f angst blant mennesker fr, men virkelig aldri med familien min. Og jeg hadde aldri trodd at jeg noen gang skulle nske ikke vre midtpunktet. 

    Jeg fler meg rett og slett ikke som meg selv. Jeg skal heldigvis til legen p fredag. Et s etterlengta besk hos legen er det lenge siden jeg har hatt. Jeg lurer nesten p hvordan jeg i det hele tatt skal orke vente helt til fredag. For det er s vondt vre s sliten. Vondt. Kjedelig. Og deprimerende. Jeg har lyst til hre p musikk igjen, vre med vennene mine uten mtte sove i to dgn etterp og kunne hre andre le og ha det gy, uten f lyst til skrike at de m holde kjeft fordi jeg ikke orker fler lyder. Og jeg vil se p Kardashian og Paradise hotel uten mtte ha pause for hvile. Sorryy for at innlegget kom en dag forsent, det er sikkert penbart for dere hvorfor det ikke har kommet fr, haha. 

    FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT HELENAPELLI
  • 11 kommentarer
  • Rett fra hjertet #5

  • Publisert: 26.03.2018, 13:11
  • Kategori: Personlig
  • Dette har vrt en ganske tung uke. Jeg har hatt altfor mange drlig dager. Og jeg fler kanskje at jeg er mer utslitt enn p lenge. Jeg har funnet ut en del ting den uka her, som jeg helst skulle nske at jeg ikke hadde funnet ut. Eller, jeg skulle nske at det ikke var tilfeller. En av tingene er at bestefar mest sannsynlig har kreft, og at de bare skal gi han morfin frem til han dr. Det er selvflgelig trist, men det som er mest trist er se hvor vondt han har det. Bestefar var verdens snilleste og beste mann, og han fortjener virkelig ikke en snn slutt p livet. Men det beviser nok engang at livet er urettferdig og at det verste skjer med de beste menneskene.

    Men det som har vrt verst denne uka er at jeg fler at nesten ingen forstr meg. At ingen forstr hvor mye jeg sliter og hvordan jeg har det. At ingen forstr at jeg faktisk ikke har ork til komme meg ut. Jeg s siste episode av Sophie Elises verden her om dagen, og jeg grt faktisk gjennom hele episoden. Rett og slett bare fordi jeg kjente meg snn igjen, at noen endelig satte ord p hva jeg fler, for meg. For det er s vondt fle at de rundt deg ikke forstr. At de bare tenker at du kan gjre noe med det. For ja, jeg velger kanskje ha det snn. Jeg velger kanskje grave meg enda lenger ned i problemene mine. P dager jeg har det bra, nsker jeg ha det vondt. Men vet dere hvorfor? Fordi jeg ikke ser noe annen utvei. Fordi jeg synes det er enklere vre deprimert enn leve livet. Og fordi nr jeg har det bra, s venter jeg p at det skal bli vondt igjen. Fordi jeg vet at det skjer. Og det er bedre at det bare skjer med engang, enn at jeg utsetter det. Og hvis jeg har det bra, s blir kontrastene enda strre nr jeg fr det drlig igjen.

    Men likevel vet jeg at det blir bedre. I gr satt jeg sammen med Selin og sminka meg, mens vi snakka om hvordan jeg har det. Plutselig stopper Selin meg midt i en setning og sier "hva sa du n?". Jeg skjnte ikke helt hva jeg hadde sagt som hun ikke hadde ftt med seg, s jeg gjentok et par ting. Men s sier hun "NR jeg fr det bedre, sa du". Jeg hper bare ikke at jeg har mista alle menneskene rundt meg innen den tid. Fordi jeg er for kjedelig, eller for sliten. Eller en drlig venn. Eller en drlig sster. Eller drlig datter. Eller drlig menneske. Jeg fler at de fleste forlater meg hver gang jeg har disse periodene, selvom jeg vet at det er jeg som forlater dem. For en periode. Og jeg vet ikke hvordan jeg skal f alle til forst at det ikke er med vilje. Men depresjonen som tar over tankene mine. Og i det siste fler jeg at det har blitt enda verre. Jeg trener nesten aldri. Jeg trekker meg unna vennene mine. Og jeg m tvinges hvis jeg skal forlate senga mi. Jeg forstr hvorfor folk blir lei av meg. 

    Men jeg m avslutte dette innlegget med noe positivt. Livet mitt er tross alt ikke bare katastrofe. Og jeg har bra dager jeg ogs. For her om dagen hadde jeg en veldig drlig dag. Vic lurte p om vi skulle mtes etter jobb, men jeg orka rett og slett ikke. Plutselig kom hun til jobben min!! Med cola, boller og milkshake. Hun hadde tatt bussen helt til Mjndalen for overraske meg p jobb. Jeg ble faktisk s glad at jeg nesten begynte grte. Tenk at jeg har mennesker i livet mitt som faktisk bryr seg s mye om meg. Det er snt jeg har tenkt at bare skjer p film, og aldri med meg. Det gjorde virkelig en drlig dag, til en veldig bra dag. Og jeg hadde plutselig lyst til vre med henne resten av kvelden. En shoutout til Vic p slutten her, fordi hun virkelig har vist meg kjrlighet de siste dagene. 

    FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT HELENAPELLI
  • 28 kommentarer
  • DEAR BEST FRIENDS

  • Publisert: 15.03.2018, 16:26
  • Kategori: Personlig
  • Jeg har skrevet mye om meg selv p denne bloggen, men jeg fler at det er en ting jeg har skrevet ganske lite om, og det er vennene mine. De er en veldig stor del av livet mitt, s jeg tenker at det er p tide at dere fr bli litt kjent med vennene mine. Dette er faktisk de eneste vennene jeg har, men jeg trenger ikke fler heller. Virkelig ikke. Jeg er faktisk s takknemlig for de vennene jeg har, at jeg blir helt rrt bare av skrive om dem. De redder virkelig hverdagen min, alle p hver sin mte. Jeg er sykt heldig som har s bra mennesker i livet mitt. Jeg fler meg aldri ensom, og det tar jeg virkelig ikke forgitt. Jeg vet at ikke alle er like heldig som meg nr det kommer til venner. 

    ❤️ Selin. Jeg har ikke tenkt til rangere vennene mine etter rekkeflge i dette innlegget, men det er ikke uten grunn at Selin str p toppen. Selin er min aller nrmeste. Det vennskapet vi har er heelt unikt, og noe de alle frreste har. Selin er tryggheten min, og med henne ved min side vet jeg at det alltid gr bra. Det er ikke mange mennesker jeg takler vre sammen med p drlig dager og i drlig perioder, men Selin er en av de veldig f. Hun takler angsten min, depresjonen min og den psyko siden min. Selin takler alle personlighetene mine og stiller alltid opp for meg. Vi er de irriterende menneskene som alltid kommer sammen, og sjelden finner p ting uten hverandre. Jeg kan med hnda p hjertet si at jeg virkelig ikke vet hvem jeg hadde vrt uten Selin. Vi har vrt venner i 10 r og vi skal vre bestevenner livet ut. #Friendshipgoals

    ❤️ Mariel. Jeg og Mariel var "bekjente" ganske lenge fr vi ble ordentlig venner. Vi reiste til og med til Tyrkia sammen to ganger, uten at vi egentlig kjente hverandre s godt. Faktisk trodde jeg aldri at vi kom til bli gode venner noen gang, men se p oss n. N er hun en av de f menneskene jeg ikke kunne levd uten. Vi gikk fra 0 til 100, og plutselig var vi bestevenner. Hun er den sykeste jenta jeg kjenner, og sammen finner vi p helt syke ting. Jeg er s glad for at jeg har en person i livet mitt som er like syk i hodet som meg. Alle trenger en Mariel i livet sitt. Ekte babe. 

    ❤️ Libaan. Libaan er den sykeste, morsomste, snilleste, mest talentfulle og beste gutten jeg vet om. Jeg har hatt det s mye gy sammen med Libaan. Jeg tror virkelig ikke at det gr an beskrive han med ord, han m rett og slett bare oppleves. Jeg er s glad for ha en bestevenn som han. Og han er alltid den personen jeg ender opp med henge sammen med p byen og snn. Fordi Libaan blir alltid med p alle mine syke pfunn og sier sjelden nei nr jeg foreslr noe crazy. Det er f mennesker jeg har s mye til felles med som han, og jeg fler virkelig at vi er "skilt ved fdselen". Bortsett fra utseendet, kanskje, haha. 

    ❤️ Madelen. Jeg og Madde har kjent hverandre helt siden vi sov i telt sammen da vi var sm. Hun er den personen jeg har vokst opp med, og som jeg har gtt gjennom hele barndommen og ungdomsrene mine med. Hun kommer alltid til ha en spesiell plass i hjertet mitt. Vi gr virkelig aldri tom for ting snakke om, og kunne sikkert snakka i mange dgn i strekk om ingenting stoppa oss. Vi har ogs samme meninger, og det er s deilig snakke med noen som forstr 100%. Nr jeg skriver dette innlegget gr det opp for meg at jeg har ganske mange syke folk i livet mitt, for jeg og Madde er ogs syke i hodet sammen.

    ❤️ Victoria. Hun er min treningspartner nummer en, og jeg vet helt rlig ikke om jeg engang hadde begynt trene om det ikke var for henne. Hun er den personen jeg ringer hvis jeg har driti meg skikkelig ut, og gjort noe alle andre synes er dumt. For denne jenta dmmer meg ikke uansett hvor dumme ting jeg gjr. Og jeg vet at hun ikke har en eneste stygg tanke om feilene mine. Hun stiller alltid opp, og jeg vet at hun alltid bryr seg om meg p ekte. Og jeg er veldig takknemlig for at jeg har en snn venninne. Det er gull verdt.

    ❤️ Sara. Sara er egentlig totalt motsatt av alle vennene mine. Resten av vennene mine er personer jeg hater livet sammen med, mens Sara er helt motsatt. Vi har det egentlig alltid bare gy sammen. Hun er barndomsvennen min og vi har kjent hverandre siden dag en. Jeg er veldig glad for at jeg har Sara, for vi har et helt spesielt bnd, og vi har gjort s mye sammen gjennom livet. Og det er veldig deilig ha en person som du vet at du alltid har det gy sammen med. Jeg er alltid i godt humr nr jeg er med henne. 

    I'm close to very few people, but those few people mean everything to me Jeg elsker dere!! 

    FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT HELENAPELLI
  • 50 kommentarer
  • Den aller frste gangen

  • Publisert: 03.03.2018, 12:49
  • Kategori: Personlig
  • Min frste kjreste: Det var i 8.klasse. Vi hadde hengt sammen en stund, han, kompisen, venninna mi og jeg. Frst var han interessert i venninna mi, men hun ville ikke ha han. S da ville han ha meg(herregud, 2.valg as, hahah). Jeg satt p bord sammen med han og kompisen i naturfagstimen, og vi lekte hangman. Plutselig skrev han "skal vi bli sammen?". Jeg mtte tenke p det en stund, men svarte "ja" etter noen timer. 

    Frste gang jeg farga hret: Etter det ble slutt med den frste kjresten min hang vi fortsatt en del sammen. En dag var jeg med han og kompisen hans hjem fra skolen, og de begynte tegne p meg med tusj.... De synes det var gy, jeg synes ikke det. De dela klrne mine og hret mitt. Det satt faktisk s lenge i hret at jeg tilslutt bestemte meg for farge det mrkt. Jeg s ikke ut. Men jeg vet ikke om det var fordi jeg hadde mrkt hr eller fordi jeg var 13 r.

    Frste gang jeg fikk mensen: Det var i sommerferien fr jeg skulle begynne i 8.klasse. Vi var p bten p vei til Kiel og da jeg skulle trke meg etter ha vrt p do s kom det litt blod p papiret. Vi skulle i badeland, og jeg mtte fortelle det til mamma, for jeg var livredd for at jeg skulle bl ned bassenget. Det hadde jo tross alt kommet en drpe blod p papiret. Men det kom ikke noe mer, s jeg tenkte ikke noe mer p det. Fr vi var i Tyskland dagen etter, og da jeg gikk p do var trusa mi full av blod. Jeg vet ikke om det faktisk var s mye blod som jeg husker, eller om jeg bare fikk sjokk og husker det som verre enn det faktisk var.

    Min frste bestevenn: Min frste bestevenn var Sara. Vi har faktisk kjent hverandre siden dagen jeg ble fdt. Hun er fdt en mned tidligere enn meg og mamma og moren henne er bestevenner. S vi har opplevd veldig mye sammen og nesten blitt tvunget til vre venner, haha. I dag er fortsatt Sara en av mine beste venninner, s jeg er veldig takknemlig. Vi har et helt spesielt bnd fordi hun var min aller frste bestevenn.

    Mitt frste mte med alkohol: Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne engang. Jeg har generelt rrt veeeldig lite alkohol i ungdomsperioden min. Men det var en uke i 2009. Det var ikke mange p skolen min som hadde drukket fr meg, s dette var en mte som fikk meg til fle meg veldig kul. Jeg, Selin, Victoria og Madelen var invitert p en fest 16.mai. Jeg tror jeg drakk kanskje et par slurker av en smirnoff ice og oppfrte meg som en hore resten av kvelden. Jeg skulle bli henta av foreldrene mine, men ville vre lenger. Jeg sa derfor at jeg kunne sitte p med Selin nr hun skulle hjem, men det jeg ikke visste var at moren til Selin ikke hadde lappen. S tilslutt ble foreldrene mine s sinte at Oddy kom for hente meg klokka halv 5 p natta. Jeg har aldri sett han s sur, verken fr eller siden. Jeg fikk skikkelig kjeft p vei hjem. Uka etter skulle vi feire 15 rsdagen min, og vi hadde s masse rusbrus. Jeg hadde ftt lov til vre alene hjemme, men plutselig kommer foreldrene mine hjem. Det frste som mter dem er to personer uten klr i senga dems og masse rusbrus rundt i huset. Festen ble avslutta, Oddy kjrte guttene hjem og mamma stekte pizza til oss jentene. 


    - Flg meg p Facebook her -

    FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT HELENAPELLI
  • 7 kommentarer
  • Ting jeg aldri skal gjre igjen:

  • Publisert: 22.02.2018, 21:17
  • Kategori: Personlig
  • Dere likte det forrige innlegget med ting jeg har gjort, som jeg aldri skal gjre igjen. Og siden jeg har gjort mye dumt i livet, har jeg ikke noe problem med lage et til. S her kommer en ny liste over ting jeg ikke skal gjre igjen:

    F noen til drikke spevann bare for vre slem. Da jeg gikk i 7.klasse fikk jeg en annen jente til drikke vann med spe. Hvorfor? Det har jeg ikke noe svar p, rett og slett bare for vre slem.

    Synge p radioen. Neida, jeg har ikke bare sunget foran hele skolen, jeg har ogs sunget p radioen. En Strmsgodset-sang jeg og venninna mi hadde skrevet selv og fremfrte p radioen etter fotballkampen. Jeg tror nesten jeg bare kunne hatt et eget punkt som var "aldri synge igjen", s slipper jeg og stemmen min drite oss ut fler steder. For jeg har virkelig en helt grusom sangstemme og null rytme.

    St to timer p ett bein. Da jeg gikk p barneskolen hadde jeg sett p robinsonekspedisjonen at de hadde en konkurranse om hvem som stod lengst p et bein p noen stokker i vannet. Jeg og lillesstra mi fikk det for oss at vi skulle gjre det samme, s vi dro frem spisestuestolene i stua, og stod p et bein i to timer. Vi tok ogs med oss venner hjem fra skolen for bli med p konkurransen. Stakkars venner. 

    Sniffe lightergass. Dette fikk jeg hre av onkel her om dagen at er en form for rus. Jeg visste aldri det, men p ungdomsskolen pleide noen  lure meg til sniffe lightergass. Jeg hadde null anelse om at dette faktisk er farlig. 

    Danse p strippestang p bardisken. Herregud. I Tyrkia i september fikk jeg det for meg at jeg skulle opp p bardisken danse. Jeg tror aldri Selin, Mariel eller Libaan skal glemme det synet. Og sikkert heller ingen av de andre som var tilstede. Jeg er kanskje enda drligere til danse enn til synge. 

    Banke venninna mi fordi hun ikke vil vre med spille fotball. Okei, helt rlig, jeg har vrt psyko. Da venninna mi ikke ville spille fotball lenger, ble jeg s sur at jeg banka henne. Alts, slo hodet hennes i en jernstang. 


    - Flg meg p Facbook her -

    FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT HELENAPELLI
  • 10 kommentarer
  • "Vil du se meg runke?"

  • Publisert: 09.02.2018, 15:18
  • Kategori: Personlig
  • Etter at jeg fikk en del flgere p snapchat, har jeg ftt mange rare snapper. Ikke misforst, det er veldig koselig at dere legger meg til p snap(legg til helenapelli p snap, hvis du ikke fler deg truffet av disse punktene). Men det er noen ting som begynner irritere meg skikkelig, og det er virkelig p tide at jeg skriver dette innlegget. 

    1. Ser jeg ut som en hore eller hva? At noen kan f seg til betale s mye penger for nudes er faktisk helt vilt. Jeg har nesten lyst til si ja. Det er tross alt snakk om mye penger, og jeg hadde synes det var litt morsomt ta fra disse menneskene s mye penger. Men bare nesten. Men snn helt serist, dette er ikke greit. Disse menneskene m vekk. 

    2. Jeg vil ikke se deg runke! Eller se klla di i det hele tatt. Hva fr dere til tro at jeg er interessert i se dere runke?? Jeg begynner bli s dritt lei av disse snappene at jeg har faktisk ikke ord. Hvis dere er s interessert i vise frem klla deres, s opprett en profil p en eller annen pornoside. Jeg er ingen pornoside, s vr s snill slutt og send meg dette. Og forresten s driter jeg i om du har 20 eller 22 cm. 



    3. Selvflgelig har du strre enn meg, jeg har ikke pikk. Denne personen sendte ogs bilde av klla si, den har jeg valgt sensurere med badeand, for spare dere for et ekkelt syn. Jeg fr forresten mange nudes i lpet av en dag. Jeg skjnner ikke hva jeg skal med dem eller hvorfor jeg fr dem i det hele tatt? Jeg skjnner heller ikke hva som foregr oppi hodet til de som sender dem. Jeg er virkelig ikke interessert i se klla til ukjente gutter.

    4. Ikke smisk for f meg til sende nudes. Tror dere virkelig at jeg ville sendt dere bilder av meg selv?? Hvilke jenter sender bilder av seg selv til gutter de ikke kjenner? Og vr s snill, dropp i hvert fall den falske smiskinga frst. Punkt en tilbydde meg i hvert fall penger. 


    - Flg meg p Facebook her -

    FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT HELENAPELLI
  • 28 kommentarer
  • 8 ting dere ikke visste om meg

  • Publisert: 07.02.2018, 16:03
  • Kategori: Personlig
  • Jeg har operert puppene mine. For et r siden tok jeg brystreduksjon, for gjre puppene mine mindre. Jeg angrer ikke i det hele tatt, og er veldig glad for at jeg gjorde det. Dette tenkte jeg faktisk lage et eget innlegg om. 

    Jeg har skikkelig telefonangst. Jeg trr ikke ringe andre, og jeg tar ikke telefonen nr ukjente nummer ringer meg. Hvis jeg absolutt m ringe et sted, s fr jeg Selin til ringe og late som at hun er meg. 

    Jeg har hatt lappen i fem r. I gr var det faktisk fem r siden jeg hadde oppkjring og fikk lappen. Det er helt sykt hvor fort tiden gr, for jeg husker denne dagen som om det var i gr. Jeg var s redd for ikke klare det, men jeg bestod p frste forsk, og flelsen av f "midlertidig kjrebevis" i hnda kommer jeg aldri til glemme. Det frste jeg gjorde var hente lillebroren min og ta han med p kjretur, vi synes det var helt sykt tenke p at jeg kunne kjre bil, og n har han lappen selv liksom. Tiden gr altfor fort. 

    Jeg elsker bli kilt p ryggen. Det er virkelig det beste jeg vet. Jeg er generelt over gjennomsnittet glad i bli kost med. Men bli kilt p ryggen er det beste av det beste as. 

    Jeg takler ikke forandringer. Dette er virkelig et stort problem. Ting m vre som det alltid har vrt, hvis ikke s klikker det for hodet mitt. Hvis jeg f.eks. skal p resturant, m jeg for det frste g p samme resturanten hver gang. Og for det andre s m jeg sitte p samme bord hver gang. Tradisjoner kan ikke gjres om p. Og p julaften i r begynte jeg grte fordi gavene mine ikke l p samme sted som de alltid pleier, da ble det rett og slett for mye for meg. Haha, jeg er skada. 

    Jeg drikker minst fire iskaffe om dagen. Og jeg lurer p hvorfor jeg aldri fr sove om natta? Jeg har begynt drikke s mye iskaffe. Jeg lager ofte min egen med kaffe, sukketter og mandelmelk. 

    Jeg har et langt notat p telefonen med sinte meldinger. N hres jeg vel enda mer skada ut. Men jeg har serist et langt notat med meldinger jeg skal tenke p om jeg skal sende. Nr jeg blir sur s skriver jeg ofte veldig mye stygt, s jeg har lrt meg at jeg skal skrive meldinga p notater, vente til jeg har ftt roet meg ned, og sende meldinga hvis jeg fortsatt har lyst etter at jeg har ftt roet meg ned. Som regel sender jeg den ikke, og er veldig glad for at jeg ikke gjorde det heller. N har notatet blitt veeeldig langt. 

    Jeg heier p Besiktas. Et tyrkisk fotballag. Jeg synes tyrkisk fotball er mye morsommere enn annen fotball. Det er alltid masse drama, alltid rde kort og ting man ikke ser andre steder. 

    FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT HELENAPELLI
  • 21 kommentarer
  • 10 ting livet har lrt meg:

  • Publisert: 26.01.2018, 18:47
  • Kategori: Personlig
  • Livet er urettferdig. Det finnes lite rettferdighet her i verden, og det er egentlig bare innse med engang. Det har alltid vrt urettferdig og det kommer alltid til fortsette vre det. Og nr alt fles hplst og forferdelig urettferdig, s tror jeg bare vi m fokusere p hvor heldige vi egentlig er! For det finnes s mange mennesker som virkelig fr oppleve hva urettferdighet er.

    Du blir ikke lykkelig av vre tynn. Jeg har alltid levd i en tro om at hvis jeg bare var litt tynnere s hadde jeg ikke hatt noen problemer. Men uansett hvor tynn jeg blir, s blir jeg aldri tynn nok. Og aldri lykkelig nok. For vre tynn er faktisk ikke alt. Selvom det hjelper bittelitt, for vre helt rlig.

    Du klarer deg uten skole. Jeg fr alltid hre det er s viktig med utdannelse i dag, du kommer ingen vei uten. Bullshit. Skole er ikke for alle, alle er ikke skapt for g p skole, og vet dere hva?? De klarer seg fordet. 

    Rasisme eksisterer overalt. Er det en ting jeg virkelig har ftt erfare gjennom livet, s er det at rasisme eksisterer. Uansett hvor mye vi prver lukke ynene vre for det, s eksisterer det. Overalt. Blant norske og ikke norske.

    Du trenger ikke falske venner. Da jeg var yngre trodde jeg at jeg trengte alle venner jeg kunne f, og trengte s mange som mulig for vre kul. Og det skulle gjre meg lykkelig. Men etter at jeg har kutta ut alle falske mennesker fra livet mitt, s har jeg det s mye bedre. Jeg har kanskje ikke s mange venner, men de vennene jeg har er gull verdt.

    rlighet varer ikke alltid lengst. si at rlighet alltid varer lengst er lgn. Jeg har vrt i s mange situasjoner hvor jeg har fortalt sannheten, og angra etterp. Feks nr det gjelder forsikringssaker, bytte av varer, politisaker osv.. Nr det derimot kommer til mennesker du er glad i og bryr deg om vil jeg si at rlighet varer lengst. 

    Penger er min verste fiende. Jeg hater penger. Jeg hater ha penger og jeg hater ikke ha penger. Jeg hater at nr jeg har penger s tenker jeg p at jeg ikke skal bruke penger, og nr jeg ikke har penger s skulle jeg hatt penger bruke. Jeg hater alltid tenke p penger, og jeg hater at alle andre alltid tenker p penger. M det vre s viktig??

    Du kan ikke hjelpe alle. Uansett hvor mye du prver, s vil det alltid vre fler som trenger hjelp, og du vil aldri klare hjelpe alle. Og det er greit, snn m det vre. Du er ikke mislykka av den grunn. 

    "Han" er ikke verdt det. Glem han, kom deg videre. Ikke bruk tankene dine, trene dine, energien din eller tiden din p en gutt som rett og slett gir faen i deg.

    Det gr over! Jeg tror dette m vre det viktigste jeg har lrt i livet. Uansett hvor vondt ting gjr, og hvor mye du tror at du aldri kommer til komme deg over smerten, s gjr du det!! Enten gr det bra, eller s gr det over

    FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT HELENAPELLI
  • 23 kommentarer
  • Ting jeg aldri skal gjre igjen:

  • Publisert: 19.01.2018, 14:12
  • Kategori: Personlig
  • Jeg har gjort mye dumt i lpet av mitt 23 r lange liv. Og kommer helt sikkert til fortsette gjre masse dumt. Men det er noen ting jeg har gjort, som jeg aldri kommer til gjre igjen, og den lista kommer her. 

    Miste jomfrudommen min. Dette sier seg vel egentlig selv at jeg aldri kan gjre igjen. Jeg mista jomfrudommen min veldig tidlig, og det er faktisk en ganske morsom historie som hrer til. Men den kan jeg skrive om i et annet innlegg. 

    Banke lillebroren min. Det hendte jeg gjorde det da jeg var liten. Hvis jeg ikke fikk det som jeg ville, s banka jeg han rett og slett. N er han mye sterkere enn meg, s det kommer nok aldri til skje igjen.  

    Synge foran hele skolen. Alle som har hrt meg synge vet at jeg er s tonedv som det gr an bli. Jeg kan virkelig ikke synge. Men i 7.klasse fikk jeg det for meg at jeg skulle synge foran hele skolen p sommeravslutning, sammen med lillebroren min. Vi sang en sang om den dde katten min, Nussi. Sangen het "nussi nuss" og refrenget var "nussi nuss, nussi nuss, nussi nuuuusiii". Hvis jeg noen gang fr for meg at jeg skal gjre noe snt igjen, s stopp meg. 

    Si "jakkEN min". En periode i livet mitt fikk jeg det for meg at jeg skulle begynne snakke som folk p vestkanten. S jeg la om fra min egen dialekt og begynte snakke med e-endinger istedenfor a-endinger. S flaut. 

    Vre utro. Jeg har vrt utro en gang. vre utro er selvflgelig ikke greit, men gjort er gjort. Til mitt forsvar var jeg sammen med en gutt jeg ikke likte i det hele tatt, s det stakk ikke s dypt. Heldigvis ble det slutt da jeg var utro, hvis ikke hadde jeg sikkert aldri klart gjre det slutt selv. S jeg angrer ikke, men kommer aldri til vre det igjen. For planen min er at neste person jeg skal vre sammen med, skal vre en gutt jeg faktisk liker. 

    Fiskespa. Jeg tror ikke folk som ikke kjenner meg vet hvor redd jeg faktisk er for fisk. Det er helt sykt liksom. Jeg har fullstendig angst for fisk. Men da jeg var i Kreta i hst hadde mamma s lyst til prve fiskespa. Jeg har alltid sagt at jeg hadde ikke gjort det for millioner. Jeg hadde fortsatt ikke gjort det for millioner, men for mamma bestemte jeg meg for at jeg kunne gjre det. 15 minutter satt jeg med bena oppi et vann med fisker som spiste p fttene mine. Jeg tror kanskje aldri jeg har vrt s redd fr noen gang, men jeg gjennomfrte. Og aldri, aldri igjen. 

    Lpe fra regninga p resturant. Jeg og Sunniva gjorde dette for noen r siden, etter at vi hadde spist pizza p Jonas B. Det var en morsom opplevelse og jeg er glad for at jeg har gjort det. Men jeg er ikke s veldig glad i lpe, s jeg kommer nok ikke til gjre det igjen. 

    Slippe guttene inn i jentedusjen. Da jeg gikk p ungdomsskolen hadde jeg et sykt oppmerksomhetsbehov(har det enda), og bestemte meg rett og slett for slippe alle guttene i klassen inn i jentedusjen etter gymtimen. Herregud, dette er jo kjempeslemt. Men jeg visste ikke bedre og skjnte ikke selv hvor dumt det var. Jeg mtte p mte med skolen, og slapp ikke unna med den. 

    FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT HELENAPELLI
  • 9 kommentarer
  • Instagram og snapchat

  • Publisert: 13.01.2018, 12:40
  • Kategori: Personlig
  • Instagram: helenawestergren

    Jeg bruker sykt mye undvendig tid p instagram og feeden min. Jeg vet ikke om det synes engang, men. Jeg blir aldri fornyd og bruker sikkert sju dager p legge ut et bilde. Men jeg elsker instagram, og det m vre favorittappen min etter snapchat og mattilbud. 

     

    Snapchat: helenapelli

    Snapchat er min absolutt favorittapp. Jeg er ogs mye morsommere og mer ekte p snapchat enn p de andre sosiale mediene mine. Hvis du vil se den ekte meg, s legg meg til p snapchat. Jeg synes selv jeg er ganske morsom og. Jeg er ogs mye flinkere til oppdatere her. 





    Hva heter dere p instagram og snapchat?

    FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT HELENAPELLI
  • 7 kommentarer
  • 10 facts about me

  • Publisert: 06.01.2018, 20:21
  • Kategori: Personlig
  • Jeg er fdt 24.mai 1994. Jeg er alts 23 r. Apropos fdselsdatoen min; ssknene mine er fdt 4. og 14. mai, det er alts 10 dager mellom hver bursdag i mai. 

    Jeg har en katt som heter Esma. Jeg tror ikke dere forstr hvor avhengig jeg er av katten min, men jeg elsker henne serist av hele mitt hjerte. Jeg tror nesten jeg kan si at den katten har forandra livet mitt. Hun er kjempesr, feit, sur og skikkelig diva, men jeg elsker henne akkurat snn. Og jeg tror nesten jeg og mormor er de eneste som liker henne, haha. 

    Jeg gr nesten alltid uten sminke. Denne er det ikke s mange som tror p, men jeg bruker serist nesten aldri sminke. Jeg elsker sminke og ser p det som hobbyen min. Jeg kan finne p st opp og sminke meg klokka tre om natta bare fordi jeg plutselig fr en id. Men det er fordi det er noe jeg synes er gy, og ikke fordi jeg sminke meg for se pen ut. S mesteparten av tiden gr jeg faktisk uten sminke. Dette har forandret seg veldig i lpet av rene og det er s deilig. 

    Jeg bor hos mormor. Det er egentlig ingen spesiell grunn til at jeg bor her. Jeg bodde alene fr sommeren, men tenkte flytte sammen med noen venner etterhvert, s derfor sa jeg opp leiligheten og flytta til mormor s lenge. Jeg har kjempegod kontakt med hele familien min, s det har ingenting med det gjre. Men vi er veldig mange, s vi m fordele oss litt, haha. Det er bare to minutter herfra og hjem til mamma da. 

    Jeg er en skikkelig stuker. Dere ser meg aldri komme for tidlig et sted. Jeg er alltid seint ute, fordi jeg alltid bruker s mye tid p ting jeg ikke trenger. hente en ting hjemme hos meg tar aldri to minutter, men to timer. Det verste er at jeg aldri gjr noen ting, jeg bare stuker.  

    Jeg er skikkelig matvrak. Herregud, jeg tror ikke jeg kan forklare denne s dere forstr hvor glad jeg faktisk er i mat. Men jeg tror jeg tenker p mat snn serist hele dagen. Nr jeg akkurat har spist et mltid s gleder jeg meg allerede til neste. Og jeg blir heller ikke mett. Hvis jeg for engangsskyld blir mett, s har jeg lyst p en ny smak. Jeg bde elsker og hater spise ute, fordi jeg synes alltid jeg fr for lite mat. Men samtidig er det det eneste som stopper meg fra spise mer. 

    Jeg har fem ssken. Jeg har fem ssken jeg ser p som mine ekte, men egentlig har jeg enda fler og. Jeg har tre ssken med samme pappa, men ikke mamma. Ogs har jeg to stessken. S tilsammen har jeg faktisk 10 ssken. Og jeg er eldst av alle. 

    Jeg elsker vennene mine. Jeg har egentlig aldri vrt et venne-menneske, og egentlig aldri brydd meg oppriktig om vennene mine. Det er kanskje litt slemt si, men, haha. Jeg har alltid tenkt mer p meg selv og familien min, og hvis jeg ikke fr noe ut av ha venner, s har jeg heller ikke bruk for dem. Men de siste rene har jeg ftt venner jeg setter skikkelig stor pris p, som jeg oppriktig nsker det beste for, og som jeg setter foran meg selv. 

    Jeg er slange. Jeg er egentlig skikkelig snake. Jeg er ikke det mot mennesker jeg bryr meg om, men mot andre. Jeg skjnner ikke hvordan dette har skjedd eller hvordan det skjer, men jeg bare er det. Til og med nr jeg ikke prver vre det, s er jeg det. Jeg er en snn person som kan finne en gutt p byen og f han til spandere mccern mat p meg og alle vennene mine. Noen ganger finner jeg til og med noen bare for at de skal kjpe drikke til meg, som jeg kan gi til vennene mine, hahah.

    Jeg er psyko. Alts virkelig psyko. Jeg fr alltid hre at jeg ser s st og uskyldig ut, men jeg har helt syke tanker og dere skulle bare visst hva som skjuler seg bak det uskyldig utseendet mitt. Jeg har et skikkelig temperament. Fucker du med meg, s fucker jeg med deg. 

    FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT HELENAPELLI
  • 1 kommentarer