hits

helenawe

Rett fra hjertet #18

  • Publisert: 12.08.2018, 23:40
  • Kategori: Rett fra hjertet
  • Det begynner bli en stund siden jeg har skrevet disse innleggene. Jeg er i Tyrkia og har det ganske bra for tiden. Det har jeg faktisk hatt en god stund n. Nesten hele sommeren. Men i gr hadde jeg en drlig dag. Jeg var tom for energi, og hadde en snn dag hvor jeg flte at hele livet er bortkasta og meningslst. Det gr helt greit, for alle opplever ha drlig dager innimellom. Drlig dager er helt menneskelig, og jeg fler ikke at jeg har et drlig liv av den grunn. Heller tvert imot. For fle at hele livet er s meningslst, fr meg til sette pris p at jeg ikke lenger fler at livet er meningslst hver eneste dag. For det var snn jeg flte det for noen mneder siden. Jeg s ikke noe mening med livet, ikke et eneste hp for fremtiden. Og jeg er s takknemlig for at jeg n er i en situasjon hvor jeg fler at jeg fr hjelp. At det er et hp. Et hp om at selvom ting ikke har ordna seg, selvom livet mitt ikke er akkurat snn jeg nsker at det skal vre, s  kanskje det en dag vil bli snn. At det en dag vil ordne seg for meg og. 

    For det har aldri vrt livet her og n som har gjort meg deprimert, det har vrt fremtiden. Menneskene rundt meg som har snakka om at jeg m gjre noe med livet mitt. Jeg snakker med mange mennesker som forteller meg at jeg m tenke p fremtiden, at jeg ikke gjr noe med livet mitt og at mten jeg lever p er feil. De gidder jeg ikke snakke p. For vet dere hva? Det finnes ikke noe riktig og gal mte leve livet sitt p. Og jeg er s lei av at folk skal fortelle meg hvordan jeg skal leve mitt liv. De menneskene har delagt s mye av livet mitt. De menneskene har gjort meg s deprimert. Eller kanskje ikke de menneskene, men de tankene jeg har hatt p grunn av dem. tenke p fremtiden er bra. Selvflgelig er det bra tenke p fremtiden. Men tenke p fremtiden fungerer ikke for meg. For ingenting skremmer meg mer enn fremtiden. Jeg synes at neste uke er for mye tenke p. Kanskje til og med morgendagen. Jeg har mer enn nok med konsentrere meg om den kommende timen. Og nr jeg sier at fremtiden er skremmende, er det ikke p et snt niv at det skremmer meg litt tenke p den. Det er p et snt niv at det gir meg fullstendig panikk, depresjon, livet mitt blir meningslst og alt fles helt hplst. S hvem er disse menneskene til fortelle meg at jeg m tenke litt p fremtiden min? Livet mitt ble s mye bedre den dagen jeg begynte leve N og ikke i morgen. Og ikke minst for MEG og ikke dere. 

    Jeg vet ikke hvordan livet mitt blir i fremtiden. Jeg vet ikke om jeg kommer til tenke at denne tiden hvor jeg gjorde akkurat det jeg har lyst til, var lurt. Vet dere at jeg bestilte billetten til Tyrkia uten vite om jeg i det hele tatt hadde mulighet til reise? Jeg reiste hit uten vite om jeg i det hele tatt hadde rd til reise hit. Jeg har ikke engang kjpt billett hjem. Men jeg klarer meg. Man gjr som regel det. De fleste har ikke mulighet til reise med en enveisbillett til Tyrkia, men det hadde egentlig ikke jeg heller. reise hit gr p bekostning av akkurat de samme tingene som det gjr for de fleste andre. Men det eneste jeg vet er at jeg ville ha angra om jeg brukte en eneste dag til av livet mitt p isolere meg inne p rommet mitt, uten kontakt med mennesker rundt meg, kutta meg og sovet hele dagen. Da vil jeg heller drite i fremtiden min.

    FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT HELENAPELLI
  • 0 kommentarer
  • Rett fra hjertet #17

  • Publisert: 16.07.2018, 00:38
  • Kategori: Rett fra hjertet
  • I dag sov jeg til 14:23. For noen mneder tilbake s ville jeg vrt i lykkerus over at jeg hadde klart sove s lenge, men i dag vkna jeg faktisk opp og fikk litt panikk da jeg s hvor mye klokka faktisk var. Lykkerus. Det var virkelig det det var. For det eneste som ga meg den lykken, det var sove. Og vkne spass sent at jeg visste at snart var enda en dag over, og jeg kunne legge meg til sove igjen. Men da jeg vkna i dag s tenkte jeg fuck, jeg rekker ikke bde sole meg, publisere et blogginnlegg fr 3 og beske mamma fr VM-finalen. Da jeg var deprimert var jeg veldig redd for at jeg skulle ha det snn for alltid. Og da jeg begynte bli bedre, s var jeg redd for at jeg skulle bli frisk og s falle tilbake igjen der jeg var. Men n som jeg har det bra, s er jeg ikke lenger redd for falle tilbake dit jeg var. Jeg lengter nesten litt etter det. Jeg savner det litt.

    For ikke vre deprimert betyr ikke ndvendigvis at du takler hverdagen. Og uten depresjonen kommer ogs forventningene. Men jeg har fortsatt dager jeg er s sliten at jeg ikke vet hvordan jeg skal komme meg p do. Jeg opplever fortsatt bilturer med angst. Og jeg kan fortsatt f angst i store folkemengder, eller nr jeg mter mennesker jeg ikke kjenner. Jeg klarer fortsatt ikke ringe noen andre enn mamma, broren min og Selin. Jeg knekker fortsatt sammen av hver minste lille ting som gr i mot meg. Jeg orker ikke vre sammen med fler personer om gangen. Sannheten er vel at jeg aldri har takla hverdagene. Jeg har aldri ftt til de vanlig tingene som alle andre. Og det er helt andre diagnoser enn depresjon. Det er personligheten min. Og det betyr at det ikke gr over, men at det er snn jeg er.

    Det er noe vakkert med depresjon. Du gr igjennom et helvete, men det er likevel noe fint med det vre deprimert. For uansett hvor vondt du har det, uansett hvor meningslst og tomt alt virker. Uansett hvor hplst alt ser ut. S er det noe. Det finnes noe som holder deg igjen i livet. Det finnes noen bittesm gleder. Et bittelite hp. Du fortsetter eksistere. Du fortsetter puste. Til tross for all smerte, s fortsetter du holde ut. Hver eneste dag. Det bittelille hpet, som du kanskje ikke engang ser selv, det er der i det fjerne. Hvis ikke hadde du faktisk vrt dd i dag. 

    For meg var det menneskene rundt meg. Frst og fremst familien min og vennene mine. Men ogs dere. Dere som leser bloggen min. Jeg legger merke til dere. Dere som kommenterer bloggen min hver dag. Dere som skriver til meg p snapchat. Dere som kommenterer fine ting p bildene mine p instagram. Dere som sender meg personlig mailer og forteller meg deres historie. Dere som kommer bort til meg p byen og forteller meg at dere leser bloggen min. Takk. I en ellers s ganske gr hverdag, satt jeg sammen med mormor og leste opp fine kommentarer jeg fikk fra dere. Det betydde mer for meg enn dere noen gang forst. S mye at jeg faktisk grter litt mens jeg skriver det. 

    Jeg liker arrene p armen min. Jeg synes de er fine. Ikke fordi det ndvendigvis er s pent ha kutta seg selv, men fordi det er en historie bak det. Der og da skulle jeg nske at jeg aldri hadde vrt deprimert. Men nr jeg ser tilbake p det n, s er jeg s sinnsykt takknemlig for at jeg mtte gjennom det. Det har hjulpet meg finne de sm tingene sette pris p. Det lille hpet om at ting vil bli bedre. En tro p at ting kan ordne seg uansett hva. Jeg er glad for at jeg har opplevd ha det vondt. Mennesker som aldri har hatt det vondt, vil aldri kunne sette like stor pris p det ha det bra. Det er s sant som det sies, at det som ikke dreper deg- det gjr deg sterkere.

    FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT HELENAPELLI
  • 9 kommentarer
  • Rett fra hjertet #16

  • Publisert: 09.07.2018, 00:37
  • Kategori: Rett fra hjertet
  • Jeg har akkurat kommet hjem fra trening. For tredje gang denne uka. Det er fortsatt noen kter igjen fr det blir som fr, men hva s. Fr trente jeg fem dager i uka, hver uke. Men da jeg ble deprimert i vinter s tok det slutt. Jeg gikk fra trene fem dager i uka, til ikke komme meg ut av senga i det hele tatt. Med mindre det var for vre med venner eller med familien min. Og som regel for spise. Men trening var ganske langt nede p prioriteringslista. Og det g fra trene fem dager i uka og fle meg bra, til aldri trene, det har ftt meg til fle meg ganske dritt. For uansett hvordan jeg ser ut, uansett hvor liten forskjell dere kan se, s sitter det s sykt i hodet. Og jeg tror nok at jeg har hata kroppen min mer enn jeg har hatt grunn til gjre. Og sett meg selv som strre enn jeg er. Jeg tror at det slutte trene har vrt med p delegge psyken min mer enn jeg har vrt klar over selv. S kanskje orker jeg ikke trene fem dager i uka enda, kanskje har jeg heller ikke lyst til trene fem dager i uka. Men tre dager betyr likevel enda noen skritt p vei ut av en depresjon.

    Denne uka har jeg ogs hatt p alarm p telefonen min og vrt ute i sola rundt klokka 12. Jeg har vrt en dag p Drammensbadet sammen med familien min til og med. De andre dagene har jeg bare solt meg hjemme i hagen her hos mormor eller i hagen hos mamma, men jeg har likevel vrt ute. Det ligge ute i sola og sole seg hres kanskje ut som verdens enkleste ting. Ikke minst en veldig deilig ting gjre. Men det er ikke det for meg. Jeg elsker virkelig ligge ute i sola og sole meg, det er en ting jeg fler at er litt "obliratorisk", men som jeg likevel har ftt til. Men denne sommeren her s har jeg likevel bare nska ligge inne i senga og sove. Og jeg mener ikke klage. For jeg er fult og helt klar over hvor heldig jeg er som har hatt mulighet til bde ligge i senga og sove, men ogs til ligge ute i sola og sole meg hele sommeren. Jeg mener egentlig det helt motsatte av klage. Jeg er rett og slett veldig takknemlig og ikke minst glad for at jeg n begynner s smtt og mestre hverdagen igjen. Det er det s lenge siden jeg har flt at jeg har gjort. Ting er kanskje ikke helt bra enda, men jeg fler i hvert fall at jeg er p vei dit. At jeg endelig er p riktig vei igjen. Det var en periode i vinter hvor jeg virkelig trodde at ting aldri kan bli bra igjen. At det aldri vil ordne seg for meg. At den eneste veien det kan g er nedover. Men jeg tror det vil g bra med meg. Jeg tror at jeg vil f det bra. Jeg tror at jeg vil bli lykkelig. 

    Dette er frste gang jeg har skrevet et rett fra hjerte-innlegg uten at jeg har skrevet om noe som er kjipt. Og jeg tror faktisk ikke at jeg har lyst til skrive om noe heller. Jeg fikk litt angst da jeg gikk inn p treningsstudio istad(noe jeg nesten aldri fr, s det var et skikkelig nederlag), men vet dere hva? Jeg klarte det fordet. Jeg fullfrte treningen. S hva s? Det gikk bra, det og. 

    FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT HELENAPELLI
  • 8 kommentarer
  • Rett fra hjertet #15

  • Publisert: 02.07.2018, 13:05
  • Kategori: Rett fra hjertet
  • Jeg har tenkt p begynne skrive dette innlegget siden i gr. For plutselig ble det en dag for sent igjen. Men jeg vet ikke helt hva jeg skal skrive. For jeg fler nesten at det er litt forventa at disse innleggene skal vre depressive. At det er forventa at jeg skal skrive om alt som er dritt. Men akkurat n s har jeg det egentlig ganske.. bra(?). Og det er nesten litt skummelt si. For hver gang jeg sier at det gr bra, s gr det enda drligere igjen. Men akkurat n s har jeg det faktisk veldig bra. Og det er lenge siden sist. Det er en sjelden flelse. En ganske ukjent og skummel flelse. Hver gang det gr bra, s leter jeg nesten etter problemer. Det er s surrealistisk. Skal jeg virkelig ha det bra? Jeg? Det m vre noe feil. Det er nesten litt det samme som en gang jeg plutselig fikk 3000 kroner p kontoen, og jeg bare venta p at de skulle bli trekt igjen, fordi det mtte vre en feil. Snn fles det n og. Er det ikke det folk sier, at hvis noe virker for godt til vre sant, s er det som regel for godt til vre sant. Og jeg tror det er for godt til vre sant at jeg skal ha det bra. Om det s bare er for noen dager. 

    Men det er s koselig n som det er sommerferie og familien min har fri. Det er s koselig nr alle kommer hjem og alle samles. Jeg er s glad i ssknene mine og jeg elsker virkelig tilbringe tid sammen med dem. Jeg tror faktisk ikke folk som ikke kjenner meg vet hvor close jeg er med ssknene mine. Det var s vanskelig for meg da de begynte flytte hvert til sitt, og jeg ikke hadde dem rundt meg hele tiden lenger. Men n er det ekstra koselig nr alle mtes og er sammen alle sammen. Men jeg skulle nok satt litt ekstra pris p det den tiden vi bodde hjemme alle sammen og gikk hverandre p nervene. Akkurat n har vi faktisk besk av familie fra Isfjorden og. Og n er jeg med bestemor Margit og Kristina til Sverige. Kristina er stesstra mi, vi har alt for lite kontakt til vanlig, s det er veldig hyggelig tilbringe litt tid sammen n. Jeg har grua meg litt til at vi skal kjre, for dette er frste gangen jeg kjrer langt etter at jeg slutta p medisinene mine. Jeg har slitt leeenge med at jeg fr angst nr jeg sitter i bilen. Faktisk i over 10 r. Men etter at jeg begynte p medisiner mot angst og depresjon, s forsvant det helt. Og jeg hper at det kan fortsette snn etter at jeg har slutta p dem og. Og forelpig har det gtt veldig fint, og vi er ca. halvveis. 

    Det eneste problemet jeg har n er at jeg ikke rakk spise frokost. Jeg rekker aldri spise frokost. For jeg er alltid for sent ute. Men nr den strste bekymringen er at du er sulten en time fr du er fremme, da har du det ganske bra. Er jeg forresten den eneste som blir i skikkelig drlig humr nr jeg er sulten? Alle som kjenner meg merker med engang det er lenge siden jeg har spist. Hvis jeg begynner bli irriterende s sier de alltid har du spist?. Men herregud, hvem bryr seg egentlig om dette? Haha. Jeg har ikke s mye mer skrive om egentlig. Jeg har i grunn veldig lite p hjerte akkurat n, s jeg tror jeg heller avslutter enn skrive bare for skrive. Jeg hper alle har en fin mandag. De fleste hater mandager, jeg elsker mandag.

    FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT HELENAPELLI
  • 10 kommentarer
  • Rett fra hjertet #14

  • Publisert: 24.06.2018, 17:34
  • Kategori: Rett fra hjertet
  • Akkurat n er jeg p Sats og trener. Trener og blogger samtidig, jeg vet hva dere tenker. At jeg like gjerne kunne latt vre trene nr jeg skal blogge samtidig. Men tenke p at jeg kunne dra hit og blogge mens jeg sykler var det eneste som fikk meg til dra hit. Og nr jeg frst er her, s er det enklere trene ordentlig etterp. Hadde jeg lagt meg ned i senga for blogge, s hadde jeg nemlig ikke kommet meg hit i det hele tatt. Og nr det er sagt s hjelper det trene mer p psyken min enn p kondisen og kroppen min. Og det er jo det viktigste. Akkurat n kom det p en sang som minner meg om Tyrkia(som om ikke alt minner meg om Tyrkia), og det fikk meg til savne Tyrkia(som om jeg ikke alltid savner Tyrkia). Jeg savner vkne opp med Selin hver dag og vite at dette blir en bra dag. Det er lenge siden jeg vkna opp og var sikker p at dagene blir bra. Jeg blir mer og mer sikker p at jeg vil flytte til Tyrkia. Andre flytter til utlandet, hvorfor kan ikke jeg? Jeg har aldri vrt av de menneskene som nsker flytte til utlandet, og jeg hadde heller aldri tenkt at jeg kom til bli det. Mest p grunn av at jeg er altfor knytta til familien min. Men s har jeg innsett at ssknene mine vokser opp og fr sine egne liv, og ikke har tid til meg 24/7 resten av livet. S kanskje det er p tide at jeg ogs skaffer meg et eget liv snart. Og jeg vil ikke ha et vanlig A4 liv, det har jeg aldri nska. Jeg har ikke kommet til verden for vre en slave i samfunnet. Et samfunn jeg ikke engang har valgt vre en del av. Og som jeg i grunn aldri har flt at jeg har ftt vre en del av. Jeg er ikke kommet til denne verden for jobbe fra 8-16, fem dager i uka. 

    S n har jeg snart gtt i en time(jeg bytta til g isteden), og jeg tror jeg nettopp har innsett at jeg mest sannsynlig ikke kommer til trene s veldig mye etter at jeg er ferdig blogge heller. Men n har jeg i hvert fall vrt her. Og det er 7 km bedre enn i gr. Jeg trodde forresten at jeg kom til f en skikkelig knekk etter at jeg kom hjem fra Tyrkia forrige gang. Men det har egentlig gtt veldig bra. Jeg har det mye bedre n enn det jeg hadde det fr jeg dro til Tyrkia. Jeg fler endelig litt glede igjen. Det er fortsatt mye som er dritt, men jeg har det jevnt over mye bedre. Ikke alt er meningslst lenger. Jeg har i hvert fall et hp om at ting kommer til bli bra igjen, og DEN flelsen er det lenge siden jeg hadde sist. Men samtidig fr jeg helt plutselig sammenbrudd. Jeg skrev jo her om dagen at jeg fikk et sammenbrudd fordi jeg ikke fant kortholderen min. Og det frte til at jeg halta i et og et halt dgn etterp, fordi jeg sparka til alt jeg kunne finne. Og det kan umulig vre normalt fle at man fortjener d fordi man har mista kortholderen sin? Den flelsen har jeg ofte. At jeg fortjener d. Og at gode, snille mennesker som bestefar fortjener leve. Men isteden lever jeg, som ikke fr til noen ting i livet. Noen ganger oppsker jeg farer, som g langs motorveien, fordi jeg fler at skjebnen m f sjansen til drepe meg, hvis det er meningen. Jeg vet hvor sykt dette hres ut til vanlig, men det glemmer jeg med engang jeg fr et sammenbrudd. Der og da fles det helt reelt. Herregud, kan noen finne ut hva som er galt med meg?? 

    Men n har jeg det i hvert fall litt bedre til vanlig, haha. N skal jeg trene litt armer, ogs skal jeg hjem til mamma. Hun har vrt i Sverige og handla med litt mat til meg. Jeg har nemlig nesten slutta spise fordi det bare er brd og tyttebrsyltety i kjleskapet til mormor. Jeg liker ikke tyttebrsyltety. Og jeg har bare 11 kroner, for sykepengene fra NAV kommer bare hver 3.mned ca. Det mangler visst alltid noen papirer p NAV.

    FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT HELENAPELLI
  • 12 kommentarer