hits

helenawe

Ting som irriterer meg

  • Publisert: 19.06.2018, 00:29
  • Kategori: Tanker og meninger
  • Jeg har alltid s mange ting som irriterer meg, men som jeg aldri har nok ting si om, til skrive hele innlegg om det. Derfor tenkte jeg at jeg heller lager et innlegg med forskjellig ting som irriterer meg isteden. 

    • At sommerkroppen gikk rett til topps p spotify. Det er ikke det at Mads Hansen i seg selv har lagd denne lta som plager meg mest. For det vil alltid finnes mennesker som mobber andre, og mennesker som nsker oppn suksess ved gjre narr av andre. MEN, hvorfor godtar vi det? Hvordan kan man digge en sang, som rett og slett handler om   mobbe enkelt personer? Vi kan fortelle oss selv og andre at sangen skulle vre morsom, at den er skrevet p generelt basis og at den ikke var retta mot enkelt personer, men vi vet bedre! Og nr han i tillegg velger sitere Isabel i lta, da er det mobbing. Og det er faktisk ikke greit. Det snakkes s mye om mobbing p skolen, mobbing p sosiale medier, det lages mobbekampanjer i hytt og pine. Samtidig som vi ler og synger hyt av full hals etter en sang som er akkurat det; MOBBING! Nei, fuck dette samfunnet. Det er kvalmt se hvor mange mennesker som synes at det er morsomt ha det gy p andres bekostning. Og det finnes faktisk ingen unnskyldning til fortsette hre p denne sangen, annet enn at man er FOR mobbing. 
       
    • De som klager p sosiale medier. S det forrige punktet frer meg egentlig videre til dette. For jeg har hrt s mye klaging og surringer over at sosiale medier skaper mobbing. Skaper kroppspress. Skal ditt og skaper datt. Og jeg er drittlei av mennesker som klager p bloggere, klager p bilder p instagram og klager p influencere. For det er enkelt sitte hjemme p rva si og legge all skyld p unge jenter som deler livet sitt i sosiale medier, mens dere danser til sommerkroppen og digger sangen. Okei, s frer kanskje ikke sosiale medier bare godt med seg, men det gjr virkelig ikke livet heller. Eller skolen f.eks.. Jeg har alltid vrt en taper i livet og p skolen, men p sosiale medier har jeg alltid ftt vre MEG. 
       


    • Apropos skole - folk som sier at man ikke klarer seg uten utdannelse. Dette er bare bullshit. Du klarer deg fint uten utdannelse. Hvis skolen frer med seg mer vondt enn godt, s slutt. Helst i dag. Ikke kast bort livet ditt p g p skole bare for g p skole, eller fordi alle andre mener at du m g p skole. Jeg gikk alle tre rene p VGS, men det ga meg ingenting. Eller det vil si; det ga meg ganske mye. Som angst. Usikkerhet. En enda sterke flelse av vre mislykka. Bekymringer. Mange r fylt med trer. Frykt for mislykkes. Drlig selvbilde. Og snn kunne jeg fortsatt i det uendelige. S hva hjelper det egentlig at du sitter igjen med fler jobbmuligheter, nr psyken din er s delagt at du uansett aldri klarer fungere i en jobb? En delagt psyke gir deg ikke akkurat s mange jobbmuligheter det heller. Skolen har virkelig delagt meg mer enn den har hjulpet meg i livet. S til alle dere som nsker slutte p skolen av samme grunner som meg - GJR DET! Jeg fullfrte, men var det verdt det? NEI. 
       
    • Folk som tar i drhndtaket p do. Dette virker kanskje litt userist i forhold til det andre. Men nei, dette er livsviktig. Hvorfor gjr noen dette??? Alle vet hvor sterk den frykten er, nr man sitter p do og noen tar i drhndtaket, og du tenker shit har jeg lst??. ikke ta i drhndtaket p en lst dodr, er virkelig en uskreven regel som alle burde flge.


    Jeg inns nettopp mens jeg skrev alt dette, at jeg like gjerne kunne skrevet et helt innlegg om hver enkelt ting. For nr jeg frst begynte skrive, hadde jeg ganske mange meninger, og vanskeligheter for avslutte punktet. Men denne gangen ble det snn. 

    FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT HELENAPELLI
  • 1 kommentarer
  • Nr alt du vil er vre deprimert

  • Publisert: 06.06.2018, 00:44
  • Kategori: Tanker og meninger
  • De siste mnedene har jeg vrt skikkelig deprimert. Det er kanskje ingen hemmelighet for dere som leser bloggen min. Men jeg har alts vrt veldig drlig. Da jeg reiste til Tyrkia i begynnelsen av april, ble alt litt bedre. Ikke alle dagene var like gode, og noen dager fikk jeg det for meg at jeg skulle hoppe ut av en taxi p motorveien og sove p stranda om natta. Men jeg var oftere glad enn jeg var lei meg, og det har vrt sjelden i det siste. Og snn har det ogs fortsatt etter at jeg kom hjem igjen til Norge. Jeg begynner sakte, men sikkert glede meg over ting igjen. Jeg klarer ta vare p yeblikkene. Som da Selin og jeg satt p spiralen og s utover byen i solnedgangen i gr. Da mamma stoppa p veien istad og kjpte is til meg og ssknene mine. Nr vi griller plser med potetsalat i hagen. Eller for litt siden da jeg satt p verandaen til Sara, i over 25 varmegrader og skravla til etter 12 p natta.

    Livet gr rett og slett litt lettere for tiden. Selin er sammen med meg nesten hver dag. Det er sol og nesten 30 varmegrader ute. Gutten som fucka med meg er glemt. Jeg fr utredning p DPS. Jeg vet at jeg fr fortsette f sykepenger. Og jeg har funnet ut at jeg har lyst til flytte til Tyrkia. Snne sm ting gjr dagene litt enklere. Jeg synes det er gy ta bilder til bloggen igjen. Jeg blir glad for nye flgere p instagram. Ting jeg pleide vre glad for, gjr meg endelig glad igjen.

    Det er godt, men samtidig skummelt. For jeg vet ikke om jeg vil bli frisk igjen. Jeg vet ikke om jeg vil vre lykkelig. Jeg vet ikke om jeg vil ha det bra. For jeg har blitt s vandt til ha det vondt, at det er det eneste som fles trygt. For det er dette som er min verden. Og jeg har nesten glemt at det eksisterer noe utenfor. Et liv utenfor veggene p rommet mitt, venterommet p DPS og legekontoret. Det er skremmende. Som om jeg m lre leve p nytt. Lre meg hvordan jeg skal snakke med og forholde meg til andre mennesker. Jeg fler meg ikke helt klar for det.

    S jeg klamrer meg fast i depresjonen. Jeg fortsetter grave meg ned igjen. Jeg benytter hver eneste mulighet jeg er alene til kjenne p smerten. Kanskje til og med lete etter den. For jeg vet at den er der. Og at jeg ikke trenger lete lenge for finne den. Det er skummelt ha det bra. For hver dag som er bra s venter jeg p den neste drlige. For jeg vet at den kommer. Den kommer alltid. Jeg er redd for at tilbakefallet skal vre hundre ganger verre. Jeg er redd for at folk skal slutte tro p meg. For at jeg skal bli bedt om ta ut av oppvaskmaskinen eller g med spla igjen. For plutselig orker jeg ikke likevel. Jeg er redd for at noen skal tro at jeg er frisk nok til jobbe. For jeg vet at jeg aldri kommer til klare leve opp til samfunnets forventninger. Jeg vet at jeg aldri kommer til takle hverdagene p samme mte som andre takler hverdagene. For det er da jeg blir deprimert. S kan jeg ikke bare f lov til takle livet p min mte? S kanskje jeg aldri klarer leve opp til samfunnets forventninger, men kanskje jeg en dag klarer vre lykkelig, helt p ekte. Kanskje jeg en dag klarer gi 100% slipp p depresjonen. 

    #side2 #depresjon 

    FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT HELENAPELLI
  • 13 kommentarer
  • Nr jeg ikke lenger gleder meg til bursdagen min

  • Publisert: 23.05.2018, 19:58
  • Kategori: Tanker og meninger
  • I morgen har jeg bursdag. Jeg har alltid vrt en person som har elska bursdagen min. Alts virkelig elska bursdagen min. Jeg er den typen som ligger vken om natta. Som ikke fr sove kvelden fr. Og som vkner klokka fem p morgen fordi jeg gleder meg snn. Jeg teller dager to mneder i forveien. Og absolutt alle jeg har vrt i kontakt med vet nr jeg har bursdag, for jeg gir ingen sjansen til glemme det. Jeg har sommerfugler i magen 23.mai, for jeg vet at i morgen er endelig dagen her. Bursdagen min har alltid vrt den beste dagen i ret. Ingenting kan mle seg med bursdagen min. 

    Men i r gleder jeg meg ikke. Jeg har ikke telt dager. Jeg gleder meg til legge meg i kveld. Ingen har ftt med seg at jeg snart har bursdag, for jeg har ikke fortalt det til noen. Denne dagen fles ut som en helt vanlig dag. Jeg er ikke spent. Jeg har ikke sommerfugler i magen. Og jeg er ikke glad. Jeg gleder meg ikke til f gaver. Jeg gleder meg ikke til spise kake. Jeg gleder meg ikke engang til oppmerksomhet eller gratulasjoner. Oppmerksomhet og gratulasjoner er det beste jeg vet. Mange vokser fra bursdagen sin. Mange synes ikke lenger at det er stas bli et r eldre og feire at man blir gammel. Jeg har ikke lyst til bli 24 r. Overhodet ikke. Ikke bare fordi jeg fler at samfunnet lper ifra meg, men fordi jeg synes 24 r er en stygg alder. Men det har ikke noe med det gjre. For jeg synes bde 15, 19 og 21 var stygge aldre og. Jeg har ikke vokst fra bursdagen min. Og kommer nok heller aldri til vokse fra bursdagen min. Jeg bare ser rett og slett ikke noe glede i livet lengre. Og det er nesten enda vondere enn bare ha det vondt. 

    Jeg har ikke noen planer for morgendagen. Jeg har ikke noen nsker. Ingen nskeliste. Det er faktisk s ille at jeg nesten kunne nske at vi kunne hoppe over bursdagen min i r. For vre deprimert p bursdagen min, det tror jeg verre enn ikke ha bursdag i det hele tatt. Tanken p kle p meg noe fint, bli tatt bilder av, sminke meg, smile og late som at jeg er glad, den kveler meg. Jeg vil ikke. Jeg orker ikke late som. Jeg vil sove og grte. Jeg vil ligge i senga mi uten klr og med bustete hr. Med rullegardinen nede og TV i bakgrunn. For snn har hverdagen min blitt. Alt jeg fler p er likegyldighet og en flelse av tomhet. Som om ingenting lengre betyr noe. At jeg ikke lengre betyr noe. At det feire MEG er bortkasta og ufortjent. For jeg er ikke verdt noe. Jeg fortjener ikke oppmerksomheten. Jeg fortjener ikke en dag som er min. Og jeg vil ikke tvinge menneskene rundt meg til feire meg. 

    Jeg vet at det er mange mennesker som ikke har noe spesielt forhold til bursdagen sin. At for de aller fleste voksne mennesker s er det bare en vanlig dag. Men det var ikke snn for meg. Og det er det som gjr det s trist. Alle som kjenner meg vet hvor viktig bursdagen min har vrt for meg. Og at jeg hadde et veldig spesielt forhold til akkurat denne dagen. Og det er vondt innse at den flelsen ikke er her i r. For nr ikke engang bursdagen min gir meg glede, da er det ikke s mye annet som kan gjre meg glad.

    FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT HELENAPELLI
  • 23 kommentarer
  • Fuck NAV

  • Publisert: 12.04.2018, 11:57
  • Kategori: Tanker og meninger
  • I gr ringte NAV meg. Jeg hadde egentlig bestemt meg for ikke skrive noe spesielt om NAV p bloggen. Men n begynner jeg virkelig f nok. For ikke bare kosta det meg over 200 kroner ta den telefonsamtalen her i Tyrkia(neida det er ikke dems feil), men hun var frekk i tillegg. Jeg har vrt sykmeldt siden januar, og helt siden jeg stod med den frste sykmeldinga i hnda, har jeg skjnt s godt som ingenting. Jeg har hatt tusen sprsml om hvordan ting skal gjres, om jeg skal motta sykepenger, hvor mye sykepenger jeg skal motta, hvilket skjema som skal sendes inn hvor, hva som skal fylles ut, hva jeg skal skal ske om osv., lista er lang. Dere aner virkelig ikke hvor mye frustrasjon og hvor mange bekymringer dette har gitt meg de siste mnedene. For ikke bare er det frustrerende ikke forst en dritt, men for f svar p alt jeg lurer p, s m jeg i tillegg ringe dit. For neida, de kan ikke gi ut informasjon om saken min i innboksen p NAV. Og som dere vet, s har jeg angst for telefonen. Jeg har s sinnsykt angst for ringe, at jeg grter fr jeg skal ringe dem. Og hva tror dere skjer nr jeg ringer dem? Jeg fr i hvert fall ikke svar p det jeg lurer p. Som regel m jeg settes over til en annen avdeling, eller s blir jeg bedt om ringe et annet nummer. S ja, da m jeg ringe enda engang. Og hvem har egentlig svaret p det jeg lurer p? Ingen. Aldri. For det som skjer hver eneste gang er at jeg fr mye informasjon om andre ting, men sitter igjen med enda fler sprsml enn fr jeg ringte. 

    S i gr ringte dem alts meg. De lurte p noen greier angende saken min. Jeg har ikke s lyst til legge ut hele saken min p nettet, s akkurat hva hun lurte p er i grunn irrelevant akkurat n. Men det var i hvert fall noe jeg hadde gjort feil. Og hun var sur. Sur og frekk. Faktisk s sur og frekk at jeg ble sur og frekk tilbake. Og det skjer veldig sjelden at jeg ikke klarer ta meg sammen nr jeg snakker i telefonen. Men hvorfor har jeg gjort feil? Fordi jeg synes at det er sykt gy at sykepengene mine blir stoppa ca. hver mned? Nei, fordi jeg ikke skjnner hva jeg skal gjre!! Fordi jeg har prvd sprre om hjelp, men ingen som tar telefonen nr jeg ringer vet. Ingen har oversikt over akkurat dette. Alle skal underske saken og ringe meg opp igjen senere. Fordi jeg forstr virkelig ikke dette systemet. Og fordi jeg fr hundre forskjellige svar av forskjellige personer. 

    Jeg har fortsatt ikke mottatt sykepenger for mars. Men jeg har rett og slett ftt nok. Jeg orker ikke ringe til NAV enda engang sprre hvorfor jeg ikke har ftt sykepenger. S jeg har latt det vre, og tenkt at jeg fr klare meg uten de pengene. Men siden de frst ringte meg i gr, tenkte jeg at jeg like greit kunne sprre, n som de frst hadde ringt meg. Hun hadde selvflgelig ikke svaret p det, men hun skulle underske saken og ringe meg opp igjen. Hun ringte meg faktisk opp igjen ogs. Men det hun hadde ftt til svar var at DET ER S MYE ROT I SAKEN MIN! No shit. Kdder du med meg eller hva? Saken min er et eneste stort rot. Jeg har prvd si ifra. Jeg har prvd be om hjelp. For det er s mye rot i den saken, at jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjre lenger. Ikke bare stanser de sykepengene mine fordi det er rot i saken, men de sier ikke engang ifra om at de har stansa pengene fordi det er rot i saken. 

    NAV er en fantastisk greie. I prinsippet. Men i praksis fungerer det virkelig ikke. Jeg var syk fr jeg fikk noe som helst fra NAV, men jeg m nesten si at jeg har blitt enda sykere av denne prosessen. Jeg kan forst at dette virker dumt for alle dere normale, friske og oppegende mennesker. Jeg kan forst at dere ikke skjnner at fylle ut papirer og ta noen telefoner er et tiltak. At det virkelig sliter meg ut. At nr jeg tenker p alt som skal gjres, uten vite hvor jeg skal begynne eller hva jeg skal gjre, s blir det for mye hndtere for meg. Jeg forstr at dere ikke forstr. Men dere er heller ikke syke. Og vet dere hvorfor dere klager p at altfor mange mennesker snylter p NAV? Fordi altfor mange mennesker snylter p NAV. Fordi de som trenger det mest, de fr aldri hjelp. For man m virkelig vre oppegende for g p NAV.

    FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT HELENAPELLI
  • 36 kommentarer
  • Egoistiske nordmenn

  • Publisert: 04.04.2018, 18:49
  • Kategori: Tanker og meninger
  • I natt kom, som sikkert alle vet, skatteoppgjret. Jeg fikk baksmell p 2000, men det er i grunn irrelevant. Jeg bryr meg egentlig ikke s mye. Jeg fikk 3000 i baksmell i fjor, men gjorde ikke om p skatten, s jeg regna med at jeg ville f baksmell i r og. Grunnen til at jeg ikke gjorde om p skatten forrige gang var fordi da ville jeg penbart ftt mindre utbetalt, og det hadde jeg ikke penger til akkurat da, for jeg mtte tross alt ha penger til betale tilbake baksmellen. S jeg gjorde den ikke om, og hpet p at jeg skulle ha mer penger til betale den tilbake i r. Og det har jeg. Men som sagt s er jo dette irrelevant.

    For det som skjer nr skatteoppgjret kommer er at jeg finner mye som irriterer meg. Hver gang det blir snakk om skatt i Norge s kommer alle de egoistiske menneskene frem. Og jeg vet at de aller fleste menneskene i landet er uenig med meg i dette. Men jeg synes det er helt kvalmt hre p alle som klager over at de med mest penger, betaler mest skatt. Jeg har aldri hatt mye penger. Og mest sannsynlig kommer jeg heller aldri til f mye penger. For jeg bryr meg generelt veldig lite om penger. Jeg vil bare ha penger nok. Penger nok til f hverdagen min til g rundt. Penger nok til ha mat p bordet og tak over hodet. Ikke penger til kjpe meg nye sko til enhver anledning eller penger til spise lunsj p Pigen hver dag. Men det er jo en smakssak. Noen vil jobbe litt mer, og ha rd til litt mer. Mens jeg vil jobbe litt mindre, og ha rd til litt mindre. Men jeg s f.eks. p TV for litt siden at en norsk dame eide et hus med ni soverom og ni bad, og s klagde hun over at hun mtte betale s mye skatt(???). Og jeg tenker at om en person har rd til et hus med ni soverom og ni bad, s har du ogs penger til betale ganske mye mer skatt enn resten av befolkningen. For jeg mener at det finnes ikke et eneste menneske her i verden som virkelig har bruk for NI bad. 

    Skattesystemet i Norge er fantastisk. Ikke i praksis, men i prinsippet. Vi er s sinnsykt heldig som har et slikt system. Et system hvor alle har rett p gratis helsehjelp. Ogs er det mye som burde vrt gjort annerledes, mye som blir brukt p tull, og mye det burde blitt brukt mer p. Men si at skatten burde fjernes, for at du skal ha mer penger, det synes jeg er kvalmt. Om jeg noen gang fr s mye penger, s vil jeg vre stolt av betale skatt. Stolt over vre med p gi de svakeste i samfunnet litt mer. Jeg hper av hele mitt hjerte at jeg en dag fr s mye penger, for da skal jeg stolt betale skatten min. Og det gjr meg glad vite at andre mennesker kan f det bedre p grunn av meg. Det finnes mennesker som jobber rva av seg for f hverdagen til g rundt, samtidig som mennesker med fler milliarder inntekt i ret, sutrer og klager over at de m betale mest. Det finnes faktisk fortsatt mennesker i Norge som ikke har rd til mat p bordet hver dag. Og da skulle det bare mangle at du som har penger til eie et hus med ni bad betaler litt mer enn oss andre. Og de fleste som ikke jobber i dette landet er ikke late, de er syke.  

    FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT HELENAPELLI
  • 14 kommentarer
  • Rett fra hjertet #4

  • Publisert: 18.03.2018, 21:59
  • Kategori: Tanker og meninger
  • Det er sndag og klart for et "rett fra hjertet"-innlegg igjen. Men jeg tror aldri det har vrt vanskeligere skrive dette innlegget. For jeg vet virkelig ikke hvordan jeg har det lenger. Noen dager fler jeg at alt gr bra, og at jeg er p vei oppover igjen, men plutselig snur det, ogs er jeg enda lengre nede igjen. Denne uka har jeg vrt utrolig sliten. Jeg har hatt s lite energi at det gjr vondt. Jeg vet ikke om dere vet hvordan det er, men nr jeg blir sliten s blir jeg s sliten at jeg ligger i sofaen eller i senga, og hvis jeg m reise meg opp for gjre noe, s gjr det vondt s langt inn i sjela at jeg vil grte. Men jeg grter ikke. For jeg orker ikke grte. Og jeg orker ikke ta opp telefonen for snakke med vennene mine. Eller familien min. For jeg orker ikke se p telefonen. Og jeg orker ikke snakke med mormor. Jeg bare ligger her, og tenker p alt som skulle vrt gjort. Og hvordan livet mitt burde vrt.

    Men det verste med ha det snn, det tror jeg er at jeg vet at det ikke burde vre snn. For jeg vet s godt at jeg har s mye i livet vre takknemlig for. Jeg kan med hnda p hjertet si at jeg har den beste mammaen, beste ssknene og generelt den beste familien jeg kunne hatt. Og jeg har de aller beste vennene jeg kunne hatt. Jeg har mennesker som tar kontakt hvis de ikke har hrt fra meg hele dagen. Jeg har venninner som bekymrer seg hvis jeg ikke har vrt plogget p sosiale medier. Jeg har til og med en mamma som har det p flelsen nr jeg ikke har det bra, til og med uten ha snakka med meg. Jeg har s utrolig mange mennesker i livet mitt, som fortjener s mye bedre enn meg. For jeg vet at jeg ikke alltid klarer svare vennene mine nr de fortjener f svar. Og jeg vet at jeg klager og synes altfor mye synd p meg selv, nr jeg heller burde vist takknemlighet og hatt det bra. For alt er faktisk lagt til rette for at jeg skal ha det bra. Og jeg tror det er det vondeste av alt.

    Jeg hper at alle forstr at problemene mine ikke kommer av ting jeg har eller ikke har. For jeg vet at jeg har fantastiske mennesker i livet mitt. Og selvom jeg er drlig til sette pris p livet, s setter jeg veldig pris p menneskene rundt meg. For jeg vet at jeg kunne hatt det verre. Jeg fler ikke p ensomhet. Aldri. Men jeg vet at det finnes mange mennesker der ute som fler seg ensomme. Heldigvis er jeg ikke en av dem. Menneskene i livet mitt gir meg hp. Et hp for at ting skal bli bedre. For jeg vet at det kommer dager hvor jeg skal le og ha det gy sammen med vennene mine. Jeg vet at det kommer dager hele familien samles og jeg tenker at "dager som dette er meningen med livet". Og jeg vet at uansett hvor langt nede jeg er, s har jeg mennesker i livet som aldri vil slutte kjempe for at jeg skal ha det bra. Og mennesker som alltid vil vre ved siden av meg nr jeg er p bunn. Problemene mine sitter i hodet mitt. Problemene mine handler bare om meg. Og ikke noe noen andre kunne gjort annerledes. 

    Jeg har som sagt hatt en ganske tung periode i det siste, og vrt veldig mye sliten. Men samtidig fler jeg at det begynner g bedre. Jeg har endelig bra dager igjen. Ikke alt i livet ser mrkt ut. Men jeg fler at det snart vil ordne seg. Og at enda en drlig periode er p vei over. Angsten for kjre bil har blitt bedre. Jeg har allerede vrt p besk hos lillebroren min to ganger. Jeg har vrt hos DPS to ganger, og skal dit allerede p tirsdag igjen. Da skal mamma bli med, og det gleder jeg meg til. Neste helg skal jeg p innflytningsfest hos lillebroren min, helgen etter tror jeg at jeg skal ut i Oslo. Og om 20 dager reiser jeg til Tyrkia. Jeg har ting glede meg til, og jeg klarer faktisk glede meg til det. Det er et veldig stort steg i riktig retning.

    Tilslutt vil jeg takke for all kjrlighet jeg fr p denne bloggen. lese meldingene og kommentarene deres gir meg veldig mye glede. Jeg tror ikke dere forstr hvor glad jeg blir hver gang dere liker facebooksiden min, flger meg p instagram eller legger meg til p snapchat. Det betyr utrolig mye for meg, s tusen takk ❤️

    FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT HELENAPELLI
  • 10 kommentarer
  • Rett fra hjertet #3

  • Publisert: 12.03.2018, 01:43
  • Kategori: Tanker og meninger
  • Det er noe rart med det ha det bra? Det er akkurat som om jeg ikke eksisterer. At jeg lever i en drm. Som om jeg str utenfor mitt eget liv. Jeg fler meg ikke som meg selv. For ha flelsen av at jeg svever igjennom dagen som om ingenting er galt, det er en sjelden og unik flelse. Nesten s det er litt ekkelt. For jeg synes at det er skummelt ha det bra. smile og le skremmer meg. For jeg vet at etter en stund med ekte glede, s kommer det en enda strre nedtur. Og det skremmer livskitten ut av meg. Det er nesten bedre nr jeg har det vondt. For ha det vondt er trygt. Jeg kjenner til flelsen. Og det er en trygg flelse.

    Jeg vet at mange som leser denne bloggen tror at jeg alltid er lei meg. Men det er ikke snn. Jeg smiler ofte. Jeg finner glede i sm yeblikk. Som se smssknene mine le. Nr mamma kommer til meg for vekke meg med en klem. At mormor har stekt vafler til oss. At noen sier at sminka mi er fin. sitte vken sammen med Madde og snakke om alt og ingenting. se Selin igjen etter en uke uten henne. hre p fin musikk mens jeg ser ut av vinduet p flyet. spise pizza. Eller pasta. Kommentarer p bloggen min. Lesere som anbefaler bloggen min til andre. Mennesker som kjenner meg igjen p grunn av bloggen. At noen flger meg p instagram.  se p The Kardashian. At Esma legger seg p fanget mitt. Eller at noen sier at jeg er snill. Jeg har mange takknemlige yeblikk i hverdagen min.

    Jeg er ikke alltid lei meg. Og jeg tror ikke at jeg vil at dere som leser bloggen min skal tenke at jeg er det heller. Jeg vil at dere skal tenke at jeg er en morsom person, som sprer glede rundt meg. For det er jeg. Jeg har en depresjon, men depresjonen er ikke meg. Jeg har faktisk ikke grtt den siste uka. Ikke engang i gr da jeg mista lommeboka mi med passet oppi grt jeg. Jeg fler at jeg takler slike situasjoner bra. Lommeboka mi er fortsatt borte. Passet mitt ogs. Jeg skal reise til Tyrkia om under en mned, s om noen finner det hadde det vrt fint f det tilbake. Men jeg har hatt det s bra den uka her. Vi gjorde ikke spesielt mye i Stavanger, men omgivelsene gjorde det lett ha det bra. 

    Jeg har to sider, og kanskje litt vanskelig for kombinere begge sidene. For dere som leser bloggen min, tenker ofte at jeg bare er deprimert. Men vet dere hva? Her om dagen sa en gutt til meg at han trodde at jeg bare var overfladisk, og at det overraska han at jeg er snill. Er det ikke rart, hvordan man kan ta s feil? For jeg er langt ifra overfladisk. S kanskje jeg m bli litt flinkere til vise flelser i virkeligheten, og litt flinkere til vise at jeg har det bra p bloggen. N er klokka snart to p natta, jeg har endelig begynte f litt energi. Jeg hadde en s bra dag i gr, at jeg var helt tom for energi i dag. Det er vondt. Nr jeg har s lite energi at ynene mine sklir igjen. De frste timene jeg var vken orka jeg ikke engang vre p telefonen. Men heldigvis gikk det litt bedre, og jeg har redigert en vlogg i 8 timer!! N skal jeg se p Kardashian til jeg sovner. Det gjr meg lykkelig. 

    ha det bra skremmer meg. ikke ha det vondt er skummelt. Men jeg m prve ikke la meg skremme. Jeg tror at alle ting skjer av en grunn. Og at alle ting jeg er igjennom gjr meg til den personen jeg er. Og jeg ville faktisk ikke vrt en annen. For jeg ser ikke alltid noe mening med livet. Men jeg har mye leve for, hvis ikke hadde jeg vel ikke fortsatt leve? Og det er verdt leve for. 

    FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT HELENAPELLI
  • 16 kommentarer
  • misbruke likestillingen

  • Publisert: 07.03.2018, 18:34
  • Kategori: Tanker og meninger
  • Jeg vet at jeg vil f kritikk for dette, men jeg velger skrive det likevel. For jeg har tenkt litt p det en stund, at jeg fler nesten at likestillingen har gtt litt for langt. Ikke at jeg ikke er for at vi skal ha like rettigheter, eller at jeg er for kvinnemishandling. Men det er jo faktisk forskjell p kvinner og menn. 

    Jeg synes ofte jeg hrer hvordan jenter klager p at det ikke lenger finnes "gentlemen". Hvordan jenter syter over at de ikke lenger blir passet p av det motsatte kjnn. Og hvordan kvinner ofte nsker seg en skikkelig "mannemann". Og jeg sier bare "stakkars gutter". Jeg skjnner at det er vanskelig forst at vi den ene dagen nsker oss en gentleman, en handyman, en skikkelig "mannemann", og dagen etter nsker oss en gutt som kan vaske huset, skifte bleier, sette p klesvask, henge opp ty og kose med pusekatten vr. 

    Men problemet er ikke at det er vanskelig for menn forst hva vi vil, for det er ingen hemmelighet at vi kan vre litt vanskelig snn sett. Men jeg synes rett og slett at gutter og menn blir skikkelig urettferdig behandla i dette samfunnet. 

    F.eks. har det vrt en del snakk om #freethenipple. Og ja, det er ddskult at jenter kan g uten BH og at nippelen synes under klrne. For det er jo tross alt bare en nippel. Men noen jenter drar det altfor langt. For bare fordi det er kult at niplene synes under klrne, betyr det at det er greit g toppls? Jeg ser jenter argumenterer med at "gutter kan g topplse, hvorfor kan ikke vi?". Men vi er skapt forskjellig. Vi er skapt med pupper, som gutter tenner p. At gutter tiltrekkes av pupper er jo ikke akkurat noe nytt. S det jeg lurer p er, hvorfor er det greit at vi viser frem puppene vre nr vi vil? For alle var jo enig med meg da jeg skrev om gutter som sender "dickpics" uten at vi nsker det. Og jeg synes ikke at det vise frem puppene sine er s veldig annerledes.

    Jeg velger bruke dette som et eksempel, fordi det har vrt mye om meg og denne saken i media. Og det jeg ser mye av er hvordan alle som er enig med meg kritiserer gutter og menn som sender "dickpics", men s glemmer de at jenter kanskje ikke er noe bedre. Jeg skrev om min sak, om mitt problem. Men det betyr jo ikke at gutter ikke opplever det samme. Og jeg synes ikke at det er greit uskyldiggjre jenter som sender unskede nudes heller. For det skjer. Her om dagen mottok bde jeg og venninna mi en snapchat fra ei jente som var naken og skreiv "send nudes". Og det jo heller ikke greit. For skal det vre seksuell trakassering nr gutter sender nakenbilder til jenter som ikke nsker det, s er det faen meg seksuell trakassering nr jenter sender bilder til gutter som ikke nsker det og. 

    Og hvorfor er det egentlig greit sl gutter, men ikke jenter? Vold er aldri greit. Men helt rlig, hvor mange ganger har vi ikke sett hvordan jenter klapper til typen sin om han oppfrer seg som en dritt? Jeg har sett utallige filmer, utallige situasjoner hvor gutten er utro, og jenta klapper til han. Og da er det liksom greit. Men om jenta er utro, hadde det fortsatt vrt gutten som hadde blitt sett p som en dritt om han slo henne. For det er faktisk en uskreven regel som heter at "du skal aldri sl en jente". Men det er ingen uskreven regel som heter at "du skal aldri sl en gutt". 

    Og hvem har noe de skulle sagt om f.eks. abort? Om vi nsker beholde barnet, s fr vi beholde barnet. Gutta fr bare slengt barnebidrag og et "det er ditt ansvar ogs" rett i trynet, resten av livet. Mens om gutta nsker beholde barnet og ikke vi, da fr de hre "det er min kropp". Og i saker om foreldreretten og hovedomsorgen for barnet stiller vi alltid sterkest. Og jeg synes det er fair. Jeg synes det er snn det skal vre. For det er faktisk kroppen vr som skal bre frem et barn. Det er faktisk vi som har brt frem barnet nr det blir fdt. Ogs finnes det selvflgelig alltid unntak. Men som regel er det snn. Og det er fordi det er forskjell p gutter og jenter. Det er forskjell p kvinner og menn. Vi er skapt forskjellig. Med forskjellig egenskaper. Med forskjellig styrker og svakheter. 

    Kanskje har likestillingen gtt for langt, eller kanskje trenger vi enda mer likestilling. Men jeg nsker likevel hylle de som tok opp kampen mot kvinnemishandling, og kvinneundertrykkelse. Jeg nsker hylle de som kjempet for kvinners rettigheter. For vi trengte at noen tok den kampen. For alle er like mye verdt. Og det er det likestilling egentlig handler om. Om likeverd. Ikke hvem som skal skifte bleier eller hvem som skal skifte dekk p bilen. Men sannheten er at mange kvinner bruker likestilling som et argument nr det selv passer dem. Og problemet er ikke likestillingen, men hvordan den blir brukt i dagens samfunn. For spr du meg, blir den ganske misbrukt. 

    FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT HELENAPELLI
  • 19 kommentarer
  • Rett fra hjertet #2

  • Publisert: 06.03.2018, 00:52
  • Kategori: Tanker og meninger
  • Er det egentlig greit grte over ha knekt en negl? For jeg gjr det. S lite som en delagt negl kan delegge en bra dag. Og hvorfor m jeg hate meg selv fordi jeg spiser mat? Hvorfor m jeg fle meg feit fordi jeg har spist et knekkebrd for mye eller skeia ut med en brdskive? Jeg er s lei av telle kalorier, jeg er s lei av trene, og jeg er s lei av vre redd for legge p meg. Nr jeg skal noe spesielt spiser jeg ikke den dagen, i frykt for fle meg dritt. Og jeg er s lei. Jeg er s forbanna lei. Jeg har alltid lyst p mat. Aldri sulten, men alltid lyst p noe. Jeg analyserer hver eneste del av kroppen min, for se om jeg har lagt p meg. Hver eneste dag, hver eneste kroppsdel. Jeg kan legge ut et bilde bare fordi jeg ser tynn ut. For hele livet mitt handler om se tynn ut. Og fle meg tynn. Det er normalt spise, s hvorfor hater jeg meg selv nr jeg spiser? Jeg vet ikke hvor den brekte neglen kommer inn i bildet, men jeg begynte serist grte fordi jeg brakk en negl. Hvem grter fordi de har brekt en negl? 

    Jeg har vrt p DPS i dag. Frste samtale med en psykolog. Det var.. fint, tror jeg(?). Jeg fikk snakke om meg selv i en time, og fikk en time med oppmerksomhet. Ikke drlig. Jeg synes faktisk det gikk veldig bra, og jeg fikk ny time allerede neste uke. Etter jeg var der var jeg hos legen. Legen liker kontrollere meg, haha. S der er jeg annenhver uke. Jeg fikk en mneds sykemelding. Jeg har hatt 3 mneders sykmelding n. Men han sa at om noen mneder kan han kanskje ikke forlenge den lenger, s da begynte jeg grte. For den sykemeldinga er s viktig for meg. Ikke fordi jeg ikke jobber, men fordi jeg har det svart p hvitt at jeg er syk. At jeg er for syk til jobbe. Og nr noen spr meg hvorfor jeg bare er hjemme s kan jeg svare at det er fordi jeg er sykemeldt. Men det ordner seg. Hver gang jeg grter er det som at alle plutselig forstr. Hvorfor m det egentlig vre snn? At man m begynne grte fr folk forstr at man har det vondt? Jeg er ikke en person som grter foran andre. Bare mine aller nrmeste, de grter jeg ofte foran. Men jeg liker ikke grte mens jeg klager og syter over hvordan jeg har det. Kan ikke folk bare forst at selvom jeg smiler s gr det ikke bra? 

    Psykologen sa at nr han snakker med meg s ser han en jente med veldig lite orden p livet. No shit. Jeg har jo ikke orden. Hele livet mitt er et kaos. Jeg vet ikke hva jeg vil. Jeg vet ikke hva jeg skal gjre. Jeg vet svidt hvor jeg bor. Jeg har halvparten av tingene mine hos mormor, litt hos Selin og resten hos mamma. Han sa at jeg har falt ut av systemet for lenge siden og at jeg har mange rettigheter fordi ingen har fanget meg opp fr. S hvis det er sant, s har vi kanskje et bra system i Norge likevel. Jeg har alltid hrt hvordan andre skryter av systemet i Norge, men aldri ftt noe hjelp fr. Jeg hater Norge og samfunnet her mer og mer for hver dag som gr, fordi jeg har flt meg svikta av systemet. Men kanskje jeg ogs endelig kan f oppleve det fantastiske systemet vi faktisk har. Jeg hper det. 

    Jeg liker skrive uten sammenheng. Uten at innlegget egentlig skal handle om noe. Jeg liker skrive rett ut hva jeg tenker p. For hver gang jeg skal skrive noe, begynner jeg alltid tenke p noe annet samtidig som jeg skriver. Akkurat n sitter jeg p flyet. P vei til Stavanger. Jeg trengte komme meg bort litt, s jeg hper dette blir bra. Jeg liker kjre fly. Jeg liker at jeg har en unnskyldning til ikke gjre noe annet enn sitte her. Jeg kommer liksom ingen steder s lenge vi er i lufta. Og det sitter ingen i setet foran meg, s jeg kan strekke p beina. Men n skal vi lande.

    FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT HELENAPELLI
  • 16 kommentarer
  • Rett fra hjertet

  • Publisert: 25.02.2018, 15:42
  • Kategori: Tanker og meninger
  • Jeg har en teori om at alt jeg fler, fler jeg ti ganger sterkere enn alle andre. For jeg fler sorg dypere enn andre, gleder meg mer enn andre, smiler bredere enn andre, grter mer intenst enn andre, savner mer enn andre og elsker s sterkt. Folk sier at ikke fle noen ting er den verste flelsen, men jeg vet ikke om jeg klarer tro p det. For av og til tenker jeg kan jeg ikke bare slippe fle, bare for en liten stund, om det s bare var et minutt, eller 10 sekunder. Gi meg en pause fra alle flelsene. 

    Jeg klarer ikke kontrollere sinnet mitt. Jeg klarer ikke kontrollere sorgen min. Jeg klarer ikke styre flelsene mine. Jeg fler jeg har mista kontrollen over min egen kropp og egen sjel. Jeg vil ikke grte, men trene renner av seg selv. Jeg prver stoppe dem, men jeg klarer ikke. Jeg vil ikke skrike, men jeg skriker likevel. Jeg vil ikke sl, men jeg slr alt som er rundt meg. Jeg fler meg psyk. Jeg fler meg gal. Jeg vil ikke. Jeg vil bare fle meg normal. Men jeg klarer ikke for alt gjr vondt. Jeg kjenner hvordan hjertet banker s hardt. Jeg kjenner klumpen i magen som vokser seg strre for hver dag som gr. Jeg kjenner trene som alltid samler seg bak ynene. Jeg trenger en pause. En pause fra min egne flelser. La meg slippe ha det vondt.

    Jeg klarer ikke oppdatere bloggen ofte nok. Jeg klarer ikke oppdatere instagram, svare p snapchat eller legge ut videoer p youtube. Jeg klarer ikke steke vafler til mormor eller sette inn i oppvaskmaskinen, som hun ba meg om for to timer siden. For jeg ligger bare her og fler meg mislykka. For nr jeg har en drlig dag, gr jeg virkelig ned i mrket. Hvorfor kan jeg ikke bare ha en drlig dag som andre, uten nske d?

    Jeg vet ikke selv hva jeg skriver. For jeg klarer ikke engang skrive et innlegg med mening. Eller sammenheng. Jeg bare skriver. Skriver for glemme virkeligheten. Jeg vil sl. Jeg vil skrike. Jeg vil bort. Bort fra alt som er vondt. I gr var jeg ute p byen. Jeg hadde det s gy. Jeg dansa med vennene mine, smilte og lo og hadde det gy p ekte. I gr var jeg glad fordi highlighten min skinte. Fordi jeg hadde trent. Fordi de vi var hos hadde en stor katt. Fordi vi dansa tyrkisk ringdans. Fordi jeg lp forbi vakta p utestedet og slapp betale inngang. Fordi jeg var med mine bestevenninner. Men i dag har jeg en drlig dag igjen. Kontrastene blir s store.

    Og jeg vil ikke steike vafler for mormor, for jeg vet at jeg ikke klarer la vre spise. Ikke etter en eller to, og ikke etter fem eller seks. Jeg klarer ikke slutte fr det blir tomt. Og jeg spiser med drlig samvittighet. Fordi jeg er redd for legge p meg. Jeg spiser ikke bare med drlig samvittighet, jeg hater meg selv for at jeg spiste de etterp. Jeg hater meg selv i morgen og. Kanskje til og med p tirsdag. Lillebroren min skal reise til syden i morgen. Han er heldig, men jeg unner han det. Jeg vil at han skal ha det bra. Men jeg gruer meg litt. Jeg liker ikke vite at han ikke bare er en kjretur unna meg. For hva hvis det skjer noe? Hva hvis jeg blir skikkelig deprimert. Jeg pleier ringe han hvis det skjer noe spesielt. Han pleier komme og roe meg ned.

    Dette innlegget mista sammenhengen for lenge siden, s jeg kan vel like gjerne bare skrive alt jeg tenker p. Litt for dere, men mest for meg selv. For jeg er midt mellom et sted av ville vre rlig og bruke denne bloggen som terapi, og ville bli kjendis. For det er det jeg vil. Helt rlig. Jeg vil ta bilder og oppdatere bloggen med ting som interesserer andre, snn at jeg kan bli kjent. Og leve av bare det. For jeg vil ikke ha en vanlig jobb. Jeg vil ikke ha en vanlig utdannelse. Jeg er ikke skapt som et A4 menneske, jeg er ikke skapt for st opp klokka seks hver eneste dag, dra p samme jobben hver eneste dag og f beskjed om hva jeg skal gjre. Jeg vil jobbe for meg. Ikke vre en slave i samfunnet. For det finnes virkelig ingenting annet jeg kunne tenke meg jobbe med. Samtidig vet jeg ikke om jeg hadde klart ha en snn blogg. For jeg glemmer ta med kameraet nr jeg skal ut. Jeg glemmer ta bilder nr jeg har det gy. Jeg glemmer sminke meg og ta p meg fine klr til vanlig. Og jeg klarer ikke skrive om en dag som har vrt bra, nr dagen egentlig var drlig. 

    Jeg er egentlig en bra person, men jeg fler ikke at folk ser det. Jeg fler ikke at noen ser at jeg bruker dag inn og dag ut p hre om alle venninnene til mormor, henter vann, henter brus, lager frokost, lager middag, henter posten, tar ut og inn av oppvaskmaskinen, ser p Visjon Norge, Dagsnytt 18, Sinnasnekkeren og Nyhetskanalen to timer i strekk, nr jeg egentlig bare er interessert i se p Kardashian og Life of Kylie. Det eneste folk ser er at jeg ikke har vaska eller ikke mkt sn. Og jeg fler ikke at noen ser at jeg drar p trening fire dager i uka, selvom jeg hater det s mye at jeg grter fr jeg tar p meg treningsklrne. Og selvom jeg synes det er vanskelig jobbe, sier jeg aldri nei nr jeg blir spurt. Men alle ser bare at jeg ikke jobber fult. Jeg synes det er kjempevanskelig beske bestefar p sykehjemmet, jeg har alltid drlig samvittighet for at jeg ikke besker han ofte nok. Men ingen ser at jeg virkelig prver. Forrige gang jeg beskte han knakk jeg sammen og begynte grte mens jeg satt ved senga hans og snakka med han. Og nr jeg gir penger til uteliggere og tiggere s fr jeg bare hre at jeg er dum som gir dem penger. Men jeg synes ikke jeg er dum. For jeg tenker at ingen velger sitte ute i 20 minusgrader om de har et annet valg. Og jeg synes helt rlig at jeg er kjempeflink til sminke meg. Og det er hobbyen min. Men jeg fr bare hre at jeg har altfor mye sminke og bruker altfor mye. Den eneste hobbyen jeg har er uteseendet mitt, og ha det som hobby blir bare latterlig gjort. 

    Jeg fler virkelig aldri at jeg er bra nok. Eller at jeg fr til noen ting. Og det er vondt. Jeg vet ikke hva jeg vil med dette innlegget. Eller om jeg i det hele tatt burde publisert det. Men snn er dagen min i dag. Og jeg vil ikke late som noe annet. N kom lillebroren min og kjresten hans og skal ta meg med ut for ta sol. Takk Gud for at jeg har mennesker i livet mitt som redder meg p drlig dager. 

    FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT HELENAPELLI
  • 22 kommentarer
  • Den jvla kjrligheten

  • Publisert: 19.02.2018, 23:12
  • Kategori: Tanker og meninger
  • Jeg visste det var feil den dagen vi begynte snakke. Jeg visste jeg skulle holdt meg unna deg. Jeg visste at du skulle fucke meg opp. Jeg visste at det ville gjre vondt. Men at det skulle gjre s vondt kunne jeg aldri forestille meg. For det gjr vondt. Det gjr s forbanna vondt. Som om du stikker meg i hjertet med en kniv. Som om du vrir kniven rundt og kveler meg til jeg ikke fr puste. Jeg trodde ikke psykisk smerte kunne gjre s fysisk vondt. Men det gjr s vondt at jeg ikke lenger vet hvor jeg skal gjre av meg. Jeg orker ikke lenger prve holde trene tilbake. Jeg orker ikke prve presse frem et falskt smil. Jeg orker ikke prve vre lykkelig, nr kroppen min snart kollapser. 

    Jeg hper fortsatt det skal st navnet ditt hver gang telefonen ringer. Jeg hper fortsatt du str der hver gang det banker p dra. Jeg ser fortsatt inn vinduet hver gang jeg kjrer forbi huset ditt. Og jeg tror fortsatt det er deg hver gang jeg kjrer forbi en gr bil. Jeg tenker fortsatt p deg hver gang jeg spiser favorittmaten din eller hrer p favorittsangen din. Jeg drmmer om deg nr jeg sover og hper fremdeles at du skal ligge ved siden av meg nr jeg vkner. For hver minste lille ting minner meg om deg. Og jeg er redd for at jeg ikke skal takle dette lenger. Jeg er redd for at det aldri vil g over. Jeg er redd for at jeg aldri vil glemme deg. Og for at sorgen og smerten skal bli for stor. For jeg vil heller d enn fle det jeg fler.

    Det er mye jeg angrer p. Det er mye jeg har gjort feil. Men den strste feilen, var falle for deg. 

    FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT HELENAPELLI
  • 45 kommentarer
  • erstatte en biologisk pappa

  • Publisert: 18.02.2018, 21:07
  • Kategori: Tanker og meninger
  • Jeg leste nettopp et sted at en stefar aldri kan erstatte en biologisk pappa, og fikk lyst til skrive et eget innlegg om akkurat det. For er det en ting som virkelig gjr meg sint, s er det nettopp det. For dere som mener det, har dere noen gang hatt et nrt forhold til stefaren deres? Har dere noen gang hatt en pappa som ikke er interessert i ha kontakt med deg? For det har jeg. Begge deler faktisk

    Da jeg var 9 r ble mamma og pappa skilt. I begynnelsen hadde vi en vanlig ordning, vi var hos pappa annenhver helg og resten av tiden var vi hos mamma. Etterhvert var vi sjeldnere og sjeldnere hos pappa, og mer og mer hos mamma. Jeg var liten og fikk ikke med meg s mye av hva som egentlig skjedde, men jeg har ftt vite i senere tid at det var noe mamma nska. Jeg skal ikke skrive s mye mer om dette n. Men etter en stund valgte pappa si ifra seg foreldreretten. Og siden den gang har jeg hatt veldig lite kontakt med pappa, og det har ofte gtt fler r uten at vi har snakka sammen. En stor del av oppveksten min har jeg derfor hatt sammen med bare mamma. Mamma, tre av smssknene mine, mormor og bestefar.

    Helt til i 2007. Da mtte mamma stefaren min, Oddy som vi kaller han. Oddy ble raskt en del av familien vr. Mamma og Oddy fikk to barn sammen, Kristoffer og Johanna. Sammen er vi en familie p tte. Og mamma og Oddy er mamma og pappa. For at en stefar aldri kan erstatte en biologisk pappa er tull. Oddy har kjefta p meg som om jeg er hans egen datter, han er glad i meg som om jeg er hans egen datter, han har henta meg p fester, kjrt fulle venninner hjem fra byen, fiksa bilene mine, hjulpet meg ta opp ln, flytta inn og ut av leiligheten min, tatt meg med p fotballkamper, hengt opp rullgardiner, skrudd sammen skap, betalt telefonregninger, strmregninger, bilforsikringer, pcer, telefoner, togbilletter, bussbilletter, bensin og alle andre utgifter jeg har. Han har tatt meg med p ferier. Han har kilt meg p ryggen i mange timer. Massert fttene mine, nakken min og hodet mitt. Han har klemt meg og trsta meg nr jeg er lei meg. Han har vrt glad og stolt av meg nr jeg har gjort noe bra. Men mest av alt har han bare vrt den pappaen jeg aldri hadde. Men som jeg har n. 

    Jeg elsker han som om han var pappaen min helt fra begynnelsen. Vi krangler som far og datter. I ungdomsrene mine var han med p sette grenser. Han har vrt med p lre meg rett og galt. Han nsker det beste for fremtiden min. Og det er f som har gjort mer for meg enn han. For familie er ikke alltid kjtt og blod. Familie er s mye mer enn det. Og hvis dere noen gang skulle vre i tvil, s er jeg et levende bevis p det. Jeg ble ikke fdt med Oddy som pappa, men n er han pappaen min. Og den plassen kan ingen ta ifra ham.  

    Takk for at du er en del av livet mitt ❤️ Det er DU som aldri kan erstattes!


    - Flg meg p Facebook her -

    FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT HELENAPELLI
  • 50 kommentarer
  • Eldre er verst p sosiale medier

  • Publisert: 17.02.2018, 01:25
  • Kategori: Tanker og meninger
  • Er det en ting jeg virkelig har ftt erfare de siste dagene, s er det hvem som er de verste menneskene p sosiale medier. For det er ikke ikke min generasjon, eller den nye og yngre generasjonen. Det er den eldre generasjonen. Folk p over 50 r, som aldri har lrt hva nettvett regler er. Gamle, bitre mennesker som slenger dritt i kommentarfeltene p facebook, bloggen og i aviser. Mamma sa her om dagen at det virker som at de bare kommenterer meningene sine, og ikke tenker p at de enkeltpersonene det handler om faktisk leser det som blir skrevet om dem. Men her om dagen fikk jeg en personlig melding fra en gammel dame p facebook, med dritt. 

    "Hei! Leser om deg i avisen i dag. Meningen din er kanskje provosere, og meg klarer du faktisk provosere til vanvidd. Godt du ikke er min datter. Alle bloggere inkl 12. februar innlegget ditt, fler seg mislykka. Ja! dere er det. Vr deg selv og du skal se at livet blir bedre. Hilsen Toril"

    Jeg svarte at jeg er glad for at hun ikke er moren min heller og fikk et langt og uvesentlig svar tilbake: 

    "Har to voksne gutter, en gift og en singel. De elsker mamman sin. Alle deres venner har i all tid blitt kjrt hjem etter fester, vrt p utallige overnattinger og frokoster. Hadde vrt en kjempesnill mamma for deg og jeg. Synes du ikke det er flaut da?"

    Som om jeg er interessert i hre om familien hennes eller hvor bra mamma hun selv syntes at hun er. Jeg driter rett og slett i hvem hun er og hva hun gjr. Jeg ville uansett aldri hatt en mamma som sitter og slenger drit til andre p internett, og svarte:

    "og mamma elsker ogs meg!! og har gjort akkurat det samme for meg som du har gjort for dine barn. s jeg trenger heldigvis ingen ny mamma. hva skal jeg vre flau over? jeg er en snill person som vil alle andre godt. jeg ville vrt mer flau over vre deg som sitter og sprer hat p internett! DET er flaut"

    Da svarte hun ikke noe mer. Men jeg skjnner virkelig ikke hva som fr gamle folk til sende snt til yngre mennesker. Eller til mennesker generelt. Jeg lurer p hva fr dem til tro at det er greit kommentere dritt bare fordi det ligger p interenett? Jeg har ogs sett at i nesten alle kommentarfeltene til artiklene om meg og bloggen min, s er det gamle mennesker som har slengt dritt, og unge mennesker som har forsvart meg.

    Men dere eldre mennesker skal vre forbilder. Dere har lrt oss om mobbing. Dere har lrt oss at mobbing og drittsnakk ikke er greit. Det betyr ogs at det ikke er greit p internett, dobbelt moralske dritt mennesker. S kjre alle gamle mennesker som slenger dritt; vr s snill, lr dere nettvett reglene eller kom dere vekk fra sosiale medier. 


    - Flg meg p Facebook her -

    FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT HELENAPELLI
  • 15 kommentarer
  • Jeg savner deg

  • Publisert: 15.02.2018, 17:39
  • Kategori: Tanker og meninger
  • skrevet 02:35

    Jeg savner deg. Jeg savner visjonen om hvem du var. Jeg savner flelsen av vre lykkelig p grunn av deg. Jeg savner hvordan det savne deg var positivt, fordi jeg visste at du savna meg tilbake. Jeg savner at du savner meg. At du forteller meg hvor bra jeg er, og hvor glad du er i meg. Jeg savner ligge i armene dine og tenke p hvor heldig jeg er som har deg. Og hvordan et kyss kan f hele livet til fles rett. Jeg savner flelsen av at alt kommer til g bra. Jeg savner nettene vi l vkne hele natta, fordi tiden med deg var s mye bedre enn sove. Og jeg som elsker sove bort dagene, fordi dagene er vonde. Men med deg var er det annerledes, med deg er dagene bra. Til og med nettene. Jeg savner det. Jeg savner tilbringe tiden min med deg. Jeg savner sove med deg. Jeg savner vkne med deg ved siden av meg. Jeg savner at du holder meg i hnda, kjenne hnda di rundt min.

    Hvordan endte vi opp her? Jeg trodde aldri at dette skulle bli oss. Det gjr vondt vre uten deg. Alt er vondt. sove er vondt. vkne er vondt. Kommer du til snakke til meg i dag? Tenker du p meg i dag? Savner du meg i dag? Jeg vet ikke. S jeg venter. Venter p en melding. Et ubesvart anrop. Venter p at du skal si at du savner meg. Det gjr s vondt. Jeg orker ikke mer. Jeg orker ikke mer av deg. Jeg orker ikke mer av oss. Eller tanken p oss. Men likevel sitter du fast i tankene mine, og jeg vet ikke hvordan jeg skal slippe deg. I mine yne var det bare deg. Det er fortsatt bare deg. Og jeg savner deg.

    FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT HELENAPELLI
  • 14 kommentarer
  • Nr ble seksusell trakassering ok?

  • Publisert: 14.02.2018, 07:00
  • Kategori: Tanker og meninger
  • Jeg vet ikke engang hvordan jeg skal starte dette innlegget. Jeg er rett og slett ganske sjokkert, flau og ikke minst skuffa. Etter jeg la ut innlegget "vil du se meg runke?", fikk jeg en telefon fra Drammens Tidene som lurte p om de kunne lage en sak ut av dette. Jeg tenkte at det er positivt og svarte p sprsmlene hun hadde stille. I gr kom saken ut p Drammens Tidene, og etter en stund hadde den ogs spredd seg til fler aviser, blant annet nettavisen. Men det som sjokkerer meg er alle kommentarene jeg fikk. Jeg er verken skuffa eller sjokkert over at jeg fikk stygge kommentarer, for det er jeg vant til. Folk elsker hate meg. Men det de skrev er rett og slett sjokkerende lese. 





    For hvordan kan dere mene at jeg fortjener f ufrivillig dickpics fordi jeg har p meg den toppen? Hvordan kan dere mene at jenter som gr lettkledd fortjener bli behandla som horer? Gutter spr om  kjpe nakenbilder av meg. Gutter sender meg bilder av penisen sin helt uten forvarsel. Straffeloven 201 sier "den som i ord eller handling utviser seksuelt krenkende eller annen uanstendig atferd i nrvr av eller overfor noen som ikke har samtykket til det". Det vil si; det er ulovlig. Nr ble det ulovlig g med den toppen jeg gr med? Jeg trodde faktisk at vi hadde kommet lenger i 2018. Det er faktisk en stor forskjell p legge ut bilder i en topp som viser klft, og p sende et bilde hvor du runker penisen din. Selvom jeg legger ut et bilde med denne toppen, legger jeg ikke med en video av at jeg fingrer meg selv. 

    Nr det er sagt s vil jeg ikke si s mye mer om meg selv. For hvis dere hadde lest artikkelen s hadde dere ogs sett at det str "Bloggeren sier at den konstante strmmen av bilder ikke gjr henne s mye, annet enn at hun blir irritert.". Dette handler ikke om meg. Men jeg velger sette fokus p det, fordi jeg vil gjre problemet mer synlig. Dette er et strre problem enn folk ser, og det skjer i det skjulte. Jeg har en sju r yngre lillesster som ogs mottar snne ting daglig, det er virkelig ikke greit. Dette handler ikke om meg, men om alle som utsettes for seksuell trakassering og ikke trr si det hyt. For motta unskede nakenbilder(bilder du selv spr etter og nsker motta er noe heeelt annet) og bli tilbudt penger for sende dirty bilder er seksuell trakassering. Toppen min er ikke seksuell trakassering. 

    For dette skjer med meg. Dette skjer med venninne mine. Lillesstra mi. Det skjer til og med med andre gutter. Folk kommenterer at dette ikke er noe nytt og at det skjer med mange. Men er det ikke nettopp derfor det er viktig sette fokus p det? Er det greit bare fordi det skjer med fler? Skal vi mtte ta forhndsregler fordi vi veit at det skjer? Snn jeg ser det har vi to valg. Enten kan vi vre med p uskyldiggjre det med at "SNN er det", eller s kan vi vre med p stoppe det. Dere velger den enkle lsningen. Jeg velger sette fokus p det. For jeg vil i hvert fall ikke vre med p normalisere seksuell trakassering. Og det burde ikke du heller. 

    Det forrige innlegget starta som et morsomt innlegg, men dette ble plutselig veldig mye viktigere.


    -  Flg meg p Facebook her -

    FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT HELENAPELLI
  • 39 kommentarer
  • Aldri bra nok

  • Publisert: 12.02.2018, 16:02
  • Kategori: Tanker og meninger
  • Jeg tror kanskje dette er den strste grunnen til min depresjon, likevel er det kanskje dette jeg er mest redd for dele. Jeg er s redd for at ingen skal forst. Jeg fler meg s mislykka. S verdils. Jeg er 23 r, bor hos mormor og jobber nesten ikke. Jeg vet at de fleste tenker at jeg er lat, men det er jeg ikke. Jeg er ikke lat, jeg er deprimert. Det fles ut som en ond sirkel. Jeg blir deprimert fordi jeg fler meg mislykka, men jeg orker ikke gjre noe fordi jeg er deprimert. 

    Jeg fler meg mislykka fordi jeg klarer ikke leve opp til alle forventningene samfunnet har. Jeg vet ikke hva jeg vil. Jeg vet ikke hva jeg vil studere. Eller hva jeg vil jobbe med. Jeg vet nesten ikke hvem jeg selv er. Jeg er 23 r og vet svidt hvordan jeg setter p en klesvask eller rydder ut av oppvaskmaskinen. Jeg kan fortsatt ikke skjre brd, og det eneste jeg klarer lage til middag er pizza og pasta. Jeg bodde et r for meg selv, men det ga meg ikke s mye kunnskap, bortsett fra betale regninger og bruke nettbanken. Jeg ligger p sofaen hos mormor og alle tror at jeg er lat og ikke bryr meg. Men sannheten er at jeg tenker p hvordan jeg skal ha rd til betale den neste regningen, hvordan jeg skal samle energi til tmme oppvaskmaskinen og hva jeg skal gjre med livet mitt. 

    Jeg har ikke fullfrt videregende. Jeg studerer ikke, og har heller ingen plan om gjre det. Jeg jobber ikke mye. Veldig lite faktisk. Og jeg klarer ikke engang komme meg p trening s ofte som jeg vil. Jeg har ikke kjreste. Eller barn. Eller hus. Og forrige uke solgte jeg bilen min. Jeg fler meg langt utenfor samfunnets krav. Familiens krav. Mine krav. Og det er s vondt. Det er s vondt alltid fle seg mislykka. For sannheten er at uansett hva jeg gjr, s fler jeg meg aldri bra nok. Og i hvert fall ikke for samfunnet. Og det gjr meg deprimert. 

    FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT HELENAPELLI
  • 33 kommentarer
  • M man like trene, for trene?

  • Publisert: 09.02.2018, 00:08
  • Kategori: Tanker og meninger
  • I kveld har jeg vrt p trening med Vic. Vi trente bein, og det var like grusomt som alltid. Heldigvis hadde vi ikke s god tid p oss i dag, s det ble en kort kt. For er det noe jeg virkelig hater, s er det trene. Og jeg fr alltid masse kommentarer om "det m vre trist trene hvis du ikke synes det er gy", "hvorfor trener du hvis du ikke liker det?". Fordi jeg trenger det! For holde meg i form. Fordi jeg har lyst til g opp en trapp uten bli andpusten. Fordi jeg ikke har lyst til f blodsmak i munnen hvis jeg m ut g. Fordi det hjelper mot angsten. Og fordi jeg ikke har lyst til legge p meg. Men hvis dere tror jeg gr inn dra til treningssenteret fordi jeg synes det er gy, s tar dere feil.

    Jeg hater trene. Jeg hater tanken p trene. Jeg hater se meg selv p trening. Jeg hater se alle andre p trening. Jeg hater menneskene p trening. Og jeg hater vre sliten. vre sliten er vondt. Og ikke en eneste del av meg tenker "h dette er gy". Det er ikke gy bli sliten. Og det er ikke gy f vondt. Jeg har virkelig problemer med tro p mennesker som sier at trening er gy. Like mye som jeg har problemer med tro p mennesker som sier tannlegen er gy. Det er ikke gy. Trening er ikke gy. 

    Men m jeg synes at det er gy for trene? Jeg har trent regelmessig i over to r, og hver gang pusher jeg meg selv dit. Det kommer aldri til bli noe jeg liker. For som sagt; jeg liker ikke bli sliten. Men jeg gjennomfrer. Jeg gr inn den dra, til tross for hvor mye jeg hater det. Og det gir meg noe. Jeg er stolt av meg selv for at jeg holder ut. Og for at jeg fortsetter uke etter uke. Jeg har innfunnet meg med at jeg ikke er, og heller aldri kommer til bli en av de som synes at trening er gy. Og jeg synes ikke jeg er noe drligere enn de som liker det, og de som synes det er gy. Jeg synes kanskje at jeg nesten er enda flinkere. Og det m vre greit hate trening!



    FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT HELENAPELLI
  • 13 kommentarer
  • Ikke pen nok

  • Publisert: 08.02.2018, 15:03
  • Kategori: Tanker og meninger
  • Jeg vet nesten ikke hvordan man blogger lenger. Fr kunne jeg skrive uten mtte tenke. Men hvorfor slutta jeg? Jeg elsker jo blogge, skrive, ta bilder, f kommentarer og tilbakemeldinger fra dere. Planen var ikke at jeg skulle slutte. Men noen timer uten blogging ble til dager, dager til uker, uker til mneder, og mneder til r. Jeg bestemte meg for at jeg aldri mer skulle blogge igjen, jeg hadde blogga en siste sang, og sjansen for at jeg noen gang kom til skrive noe her igjen var minimal. Hvorfor? Helt brutalt og rlig; jeg flte meg ikke pen nok for blogge.

    Blogglista kryr av pene jenter. Tynne, inspirerende jenter. Og midt i mellom dem var jeg. Halvfeit, smlubben, med en langt ifra inspirende stil. Det eneste som var tynt nok med meg var hret mitt, og det henger som regel rett ned eller er krlla sammen i en dott p toppen. Det var slik jeg flte det da jeg slutta. Bloggen ga meg fine kommentarer, masse pakker hjem i posten, men mest av alt ga den meg enda drligere selvtillit. Den knakk meg. For uansett om jeg skrev bra tekster og fikk fler tusen delinger p innleggene mine, s flte jeg ikke at noen ville lese om meg. Jeg har aldri hatt og kommer heller aldri til ha den bloggen folk gr innp for lese om sminketips, se p bilder av hvor pen jeg er eller hente inspirasjon til klesstilen sin i fra. Jeg kommer alltid bare til vre meg. Halvfeit, smlubben, helt allminnelig og normal jente. Men skal det hindre meg i r gjre det jeg elsker? Nei. 

    Jeg vil skrive lange tekster, ta masse bilder, svare p kommentarer, vre en blogger og ikke bry meg. For jeg bryr meg ikke lenger. Jeg gr i butikken med hret til alle kanter og pysjbukse. Jeg drar ut p byen uten BH og i hettegenser. Jeg fjerner sminka nr jeg fler for det. Jeg bryr meg ikke lenger om hvordan andre synes at jeg ser ut. For jeg er pen nok. 

    FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT HELENAPELLI
  • 50 kommentarer
  • Bak smilet

  • Publisert: 05.02.2018, 18:44
  • Kategori: Tanker og meninger
  • I dag har jeg spilt inn en youtube-video sammen med lillebroren min. Jeg liker lillebroren min, og jeg liker tilbringe tiden min sammen med han. Jeg har det gy nr vi er sammen. Og p videoen smiler jeg. Jeg ser ut som en glad jente. En person som elsker livet. Jeg har ogs lagt ut en video av meg selv p snapchat mens jeg gr tur med katten min. Og et bilde p instagram av jeg er ute p byen. Det ser rett og slett ut som at livet mitt er veldig bra, og at jeg har det veldig bra. Men sannheten er at i dag har jeg ogs vrt hos legen. I dag har jeg tatt min frste antidepressiva. I dag har jeg ftt henvisning til DPS. For sannheten er at jeg er deprimert. At livet mitt er ganske annerledes enn hva det ser ut som p sosiale medier

    Jeg hadde ikke tenkt til skrive om dette. Jeg hadde tenkt til skrive at jeg spiste middag hos mamma og spilte inn youtube-video sammen med lillebroren min.  Jeg hadde ogs tenkt til publisere outfitbilder fra lrdag. Jeg hadde ikke tenkt til nevne at jeg har vrt hos legen i det hele tatt. Men s tenkte jeg "hvorfor?". For hvorfor skal jeg skjule en s stor del av livet mitt? Hvorfor skal jeg skjule noe som er en s viktig ting i livet mitt? For dette er s viktig. Det er s viktig at andre ser at et perfekt liv ikke er normalt. Ingen tar bilde av pillene sine og legger ut p instagram. Ingen tar bilder av seg selv mens de grter. Ingen legger ut sykmeldinga si p bloggen. Eller skriver referat fra psykologtimene sine. 

    Jeg har angst. Jeg har en depresjon. Og jeg trengte vel egentlig ingen lege for fortelle meg det. Det vet jeg hver dag jeg vkner og ikke orker g opp trappa, lage frokost eller dusje. Det vet jeg hver gang jeg er p senteret i byen alene. Eller hver gang jeg skal g i spla, men begynner grte fordi jeg ikke har energi til g ut. Det vet jeg hver gang jeg tenker at jeg like gjerne kunne ha vrt dd. Men dere vet ikke det. For dere ser ikke det. Man trenger ikke se syk ut, for vre syk. Man trenger ikke prve ta livet sitt for vre deprimert. Og man kan sitte p kaf og g p konsert selvom man har angst. Man trenger ikke ha rusproblemer eller se ut som et vrak. Nr jeg er ute kan man ikke se at jeg er deprimert. Nr jeg legger ut ting p sosiale medier, kan man ikke se at jeg har angst.

    Jeg vil ikke ha sympati. Heller ikke oppmerksomhet. Ikke for dette i hvert fall. Jeg vil bare at fler skal forst at man kan se frisk ut, men likevel vre syk. Og jeg vil at mennesker med psykiske lidelser skal vite at selvom andre ser vellykka ut, s er de ikke ndvendigvis det. Mine nrmeste ble ikke overraska da jeg kom hjem med antidepressiva, men dere ble kanskje det. For det er s mye smerte ingen kan se. S mye et smil kan skjule. Og s mange lidelser som gjemmer seg bak et perfekt bilde.

    For her smiler jeg mens jeg holder antidepressiva i hnda. 10 minutter fr jeg tok den frste pilla. Og dette er realiteten til veldig, veldig mange. 

    FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT HELENAPELLI
  • 53 kommentarer
  • Kjrlighet er dritt

  • Publisert: 02.02.2018, 00:25
  • Kategori: Tanker og meninger
  • Hvert eneste hjerteslag gjr vondt. Hvert ndedrag fles som det siste. Trene tar aldri slutt. Jeg kan ikke forst at det kan finnes en eneste tre igjen i hele kroppen min. Jeg vil ha deg. Jeg vet ikke hva jeg skal gjre uten deg. Jeg har vrt hele livet mitt uten deg, likevel vet jeg ikke lenger hva jeg skal gjre hvis du forlater meg n. Det fles som om hele livet mitt er basert p deg. Hvis vi har det bra, har jeg det bra. Nr vi ikke snakker er det som om hele livet mitt faller sammen. Du delegger meg, vet du det? Du river hjertet mitt i alle mulig retninger, og jeg vet ikke hvor mye lenger du kan dra fr det revner. En dag er alt perfekt, en annen dag er det som om vi aldri har kjent hverandre. Det er s vondt nr alt jeg nsker er komme meg vekk fra deg og aldri ha noe mer med deg gjre. Men det eneste jeg nsker meg mer enn glemme deg, er deg. At du skal holde meg fast og aldri la meg slippe.

    Jeg fler meg som et offer. Et offer du fant for heve deg selv. For bevise for deg selv at du kan kaste meg rundt som om jeg ville gjort alt for deg. Og jeg ville det. Jeg ville gjort alt for deg. Du liker makten. Du liker se meg kjempe. Du liker se meg slite uten deg. Du liker se meg ha det vondt p grunn av deg. Men hvorfor meg?

    Jeg fler s sterkt. Jeg savner deg s dypt. Og jeg er s glad i deg at det gjr vondt. La meg slippe fle mer. La meg slippe savne deg. La meg slippe tenke p deg. Jeg tviler p at jeg noen gang vil ha noen andre. At det finnes noen andre for meg. Jeg er s fanga hos deg. Vi snakker ikke, likevel kveles jeg av tanken p deg. Er dette kjrlighet? For hvis dette er kjrlighet vil jeg ikke oppleve mer kjrlighet. For meg er kjrlighet bare vondt. Og det sies at de sterke aldri slipper taket, men er det sant? For jeg tror at noen ganger er de sterke de som slipper taket, de som klarer gi slipp. De som gir slipp, selvom de elsker s hyt. 

    FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT HELENAPELLI
  • 38 kommentarer
  • Kjre gutter, vi utnytter dere

  • Publisert: 30.01.2018, 22:08
  • Kategori: Tanker og meninger
  • Jeg hrer ofte om fuckboys og gutter som bruker jenter, men jeg hrer sjelden om fuckgirls og jenter som bruker gutter. Men lets face it, det finnes s mange. Og hvorfor er det liksom greit at jenter bruker gutter, men ikke at gutter bruker jenter?

    For hvor mange jenter takker egentlig nei til en drink p byen eller gratis kjring? Hvor mange jenter er bare interessert i et forhold? Hvor mange jenter er egentlig interessert i det hele tatt? Og hvor mange jenter snakker bare med en gutt? Sannheten er at mange jenter takker ja til en drink p byen, selvom hun ikke liker dere. Mange jenter ringer dere midt p natta og spr om dere kan kjre, fordi hun utnytter at dere er snille. Mange jenter er ikke interessert i et forhold, og i hvert fall ikke med deg. Og tro meg, single jenter snakker aldri med bare en gutt. For akkurat som dere, skjuler ogs vi at vi snakker med andre gutter, flrter med andre gutter og har dere i reserve for moroskyld. Kanskje har du mye penger. Kanskje er du flink i senga. Kanskje er du for snill, og lar deg utnytte. Eller kanskje minner du bare om en ex. Innse det; de fleste jenter du mter vil faktisk ikke ha et forhold med deg. 

    Mange jenter utnytter dere. Mange jenter flrter med dere bare for flrte. Fordi det er gy. Eller fordi hun trenger noe. Mange jenter har dere p vent. Har alltid unnskyldninger for ikke mte dere, alltid unnskyldninger for ikke ta telefonen eller hvorfor hun ikke svarer p meldinger. Dere er et spill, en konkurranse om f oppmerksomheten deres. Dere er et tidsfordriv. Et veddeml om hvem som fr deg frst. En snakke med. En som bryr seg. En ta konktakt med nr vi kjeder oss. Og hvor mange ganger var dere egentlig bare et rebound? 

    S kjre gutter; aldri la en jente f deg til tro at det er du som er drittsekken, nr det egentlig er henne. For bare fordi vi er jenter gir det oss ikke rett til bruke dere som tidsfordriv. Leke med flelsene deres. Bruke dere som minibank og privatsjfr. Eller vre luremus. Dere fr ufortjent mye dritt fra oss jenter, som til tider tror at dere er verdens verste skapninger. Og husk at vi jenter ofte er flinkere til lyve og mer utspekulerte enn dere. Vi kan lure dere trill rundt, og dere vil aldri forst det. Det finnes mange gutter som er drittsekker, men vi jenter, er ikke noe bedre selv. 

    Del innlegget hvis du er enig med meg :)

    FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT HELENAPELLI
  • 13 kommentarer
  • Sliten

  • Publisert: 25.01.2018, 02:29
  • Kategori: Tanker og meninger
  • Jeg tror ikke mennesker forstr hvordan det er vre meg. Jeg tror ikke de forstr hvordan det er vre sliten p min mte. Jeg fr ikke sove, men alt jeg nsker er sove. Sove bort de vonde dagene. "Alle" tror jeg har et svnproblem, men sannheten er at de fleste nettene fr jeg nok svn, bare ikke nok for meg. For jeg orker ikke vre vken i s mange timer av gangen. Ikke fordi jeg er trtt, men fordi jeg er sliten. Sliten p min mte. Og det gjr s vondt. Kroppen min verker. g fra senga og opp i stua gjr vondt i hver eneste del av kroppen. Tanken p vre vken fr meg til ville grte. S mye luft, men jeg fr likevel ikke puste. 

    Dere tror jeg er lat. Dere tror jeg ikke gidder gjre noe. Men dere forstr ikke at det ikke handler om latskap. Jeg er s sliten. Kroppen min ligger her. Kroppen min slapper av. Men tankene mine fr aldri hvile. Det gjr vondt. Ikke vondt som et skrubbsr eller et brekt bein, det gjr vondt langt, langt inn i sjela. Denne smerten stikker s dypt. Og den tar all min energi. Jeg orker ikke g p jobb. Jeg orker ikke rydde eller vaske. Jeg orker ikke ta ut av oppvaskmaskinen. Jeg orker ikke hente posten. Jeg orker ikke engang g p do eller dusje. Jeg bare ligger her, og venter p f sove. La meg f sove, la meg f hvile. La meg f en pause fra de vonde tankene. Jeg puster, men lever ikke. Jeg bare er. 

    FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT HELENAPELLI
  • 10 kommentarer
  • De sm yeblikkene

  • Publisert: 21.01.2018, 18:05
  • Kategori: Tanker og meninger
  • I det siste har jeg tenkt en del p de sm tingene. Det er s enkelt fokusere p de store tingene her i livet. Vi mennesker er flinke til glede oss til ting som bursdagen vr, julaften, sommerferien, bryllupet vrt, eller dagen vi fr barn. Vi lengter alltid etter noe annet. S mye at vi ofte glemmer sette pris p de sm tingene. De sm tingene som spise middag med familien, kjre en tur med vennene sine, eller bare ligge p sofaen sammen med kjresten sin, eller barnet sitt. 

    Jeg tilbringer mye tid sammen med smssknene mine, men jeg tror jeg ofte glemmer sette pris p den tiden. Jeg glemmer sette pris p alle tegningene de tegner til meg, alle gangene vi sitter i baksetet p bilen og vi synger den samme mgp-junior sangen for sjuende gang p rad sammen, eller hver gang de sovner p fanget mitt. For de vokser s fort. Og plutselig er de ikke sm lenger. Plutselig synes de ikke det er gy hre samme sangen sju ganger p rad, eller tegne tegninger til meg. Plutselig synes de ikke lenger det er koselig sove p fanget mitt. 

    Eller mormor og bestefar. Siden jeg bor hos mormor tilbringer vi veldig mye tid sammen, og mesteparten av tiden kan hun vre ganske irriterende. Jeg synes det kan vre s kjedelig hre om Randi, Ruth, Berit, Bertil og fru Gud veit hva. Eller at hver gang jeg nevner en person, s m jeg f hele slektstreet + livshistorien.  Eller nr hun maser for tiende gang om at jeg skal parkere bilen i garasjen, hente posten, hente ved, g i spla, pante flasker, kjre hit og kjre dit. Men s glemmer jeg sette pris p ting som at hun smrer matpakke til meg nr jeg skal p jobb, at hun alltid har middagen klar nr jeg kommer hjem, at hun koker kakao(eller rett i koppen som vi bruker her) eller sokkene hun strikker til meg. For en dag kan hun ikke lenger strikke sokker, lage middag eller koke kakao. Hun blir gammel. Akkurat som bestefar. Jeg har alltid vrt veldig knytta til bestefar. Men n ligger han p et sykehjem, og der skal han vre til han dr. Og jeg grter hver eneste gang jeg har beskt han. For alt jeg nsker er bare f bestefar tilbake snn han var fr. Da han alltid reparerte de delagte tingene mine, bygde hytte til oss i hagen, tok oss med p kjreturer for kjpe plse eller is, var med oss p ferier eller rett og slett bare var bestefar. Da han skjnte hva jeg mener. Og jeg hrte hva han sa. 

    S jeg m bli flinkere til huske p de sm tingene. Jeg m bli flinkere til sette pris p hverdagen, for det er hverdagene det er flest av. Og etterhvert s forstr vi at det er dette som var livet. 

    FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT HELENAPELLI
  • 14 kommentarer
  • Helsestasjon skaper kroppspresset

  • Publisert: 14.01.2018, 17:00
  • Kategori: Tanker og meninger
  • Det er s mye snakk om kroppshysteri for tiden. Skylda legges som oftest p media. Ukeblader, serier, reklamer, aviser, bloggere og sosiale medier generelt. Det er ingen tvil om at media skaper mye press, men jeg mener at media langt ifra er den strste synderen. Problemet starter s lenge fr. For hva med helsestasjonen? Jeg har det stedet s langt opp i halsen at jeg gruer meg allerede til den dagen barna mine(som jeg ikke har) m til helsestasjonen.

    Jeg skal ikke legge skjul p at det har vrt mange problemer med meg opp igjennom rene. Problemer jeg ikke egentlig visste selv at jeg hadde. Men mamma gjorde. Og mamma ba om hjelp. Mamma trygla faktisk om hjelp. Men fikk det aldri. For problemene mine var ikke store nok. Og problemene mine syntes ikke p utsiden. Heller ikke da hun trygla om hjelp til ssknene mine fikk vi hjelp. Vi er seks barn og mamma har bedt om hjelp til nesten alle. Men vi har aldri hatt en diagnose. Bare en pappa som prvde ta livet sitt og som vi ikke hadde kontakt med. Vi har nok opplevd mer enn folk flest ser. Og mer enn vi selv forstod. For hvordan kan de forvente at en 10 ring skal si "jeg trenger hjelp"? I familien min sliter vi n med depresjon, spiseproblemer og angst.

    Men den yngste jenta i familien vr, hun er ganske bekymringsls. Hun er ikke redd for leke med andre, ringe p hos andre, sprre om andre vil bli med leke. Hun har alltid noen leke med, og mange venner. Hun synes selv at hun er den fineste i verden. Og hun har en selvtillit av det sjeldne. Hun gjorde ogs leseleksene til storebror da hun var fire, og kunne gange lenge fr hun begynte p skolen. Johanna er rett og slett ganske unik i familien vr. 

    Helt til mamma snakka med helsesster. For helsesster brydde seg ikke om at Johanna kan regne og lese. Helsesster brydde seg ikke om hvor godt Johanna fungerer sosialt. Hun brydde seg heller ikke om at Johanna har en selvtillit av det sjeldne. For det helsesster brydde seg om, det er at Johanna veier for mye. I flge bmi er Johanna overvektig. S mye at de mente foreldrene mine(jeg omtaler mamma og stefaren min som foreldrene mine) mtte p foreldreskole. Foreldreskole??? Med sitt 6.(!!!) barn. Er det en ting jeg vet s er det at foreldrene mine trenger ikke g p foreldreskole. Hun mente ogs at Johanna mtte til jevnlig kontroll for veies. 

    S kostholdet mtte gjres om totalt. Mamma mtte fre logg over mltidene hennes. Og da Johanna hadde spist druer og paprika til kveldsmat, fikk mamma beskjed om at hun ikke kan spise druer, for det er sukker i druer. Men det beste Johanna vet er druer. Og Johanna vil ha banan til frokost, men det er sukker i banan. Og hvilke signaler sender det til en jente p seks r? Hvilke signaler sender det til Johanna nr hun ikke fr spise banan til frokost eller druer til kveldsmat? Og hvilke signaler sender det nr Johanna m jevnlig til helsestasjonen for veie seg? Johanna er ikke for tjukk. Johanna er kanskje litt strre enn de andre i klassen, men det kommer hun alltid til vre. For Johanna er ogs hyere enn de andre i klassen. Og Johanna har gener som er strre og beinbygning som er tyngre enn de andre. Familien min har et sunt og normalt kosthold. Men hvem vet egentlig hvordan kosthold Per i nabohuset har? Kanskje spiser han mye mer eller mer usunt enn Johanna, uten legge p seg. Men Per er innenfor helsestasjonens grafer. 

    For helsestasjonen ser ikke p kosthold. Helsestasjonen ser p vekt og flger grafene sine. Helsestasjonen dreper selvtilliten til barn. Helsestasjonen dreper mestringsflelsen til foreldre. Helsestasjonen setter rammer for hva som er rett og galt veie. Helsestasjonen lager bekymringer som ikke finnes. Helsestasjonen skaper selve fasiten p hvordan en kropp skal se ut. Noen er store og noen er sm, og snn er vi skapt. Og snn m vi f vre. Johanna kommer til f kommentarer p hvordan hun ser ut(det fr vi alle). Men da m vi styrke henne til takle kommentarene, ikke slanke henne. For Johanna er verdens fineste seksring akkurat som hun er, og det skal ingen f ta ifra henne. 

    Del gjerne innlegget videre

    FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT HELENAPELLI
  • 18 kommentarer
  • Ting gjre med fuckboys:

  • Publisert: 11.01.2018, 15:28
  • Kategori: Tanker og meninger
  • Det finnes mange psyko mennesker der ute, og jeg er en av dem. Og det finnes mange drittsekker og fuckboys der ute, og jeg har mtt p dem. Jeg liker ikke at folk fucker med meg, og jeg blir s sykt hevngjerrig. Greia med fuckboys er at det hjelper ikke prve sre dem, for de bryr seg rett og slett ikke. Derfor m vi finne ting de bryr seg om, for at de virkelig skal f svi for ha sra deg. S derfor har jeg laget en liste over hva du kan gjre. Jeg har ikke gjort alt selv, jeg er ofte tffere i kjeften og tankegangen min. Men her er i hvert fall lista over ting jeg enten har gjort eller tenkt p at jeg kan gjre. Aldri la noen fucke med dere!

    Punktere bilen hans. Hvis han har bil er denne genial. Sykt kjipt for han komme ut og se at bilen hans er punktert.

    Knulle bestekompisen hans. Hvis du ikke bryr deg om ryktet ditt, s hvorfor ikke? Jeg er en person som har veldig lett for gjre alt for delegge for andre, ogs glemmer jeg tenke p at jeg kanskje delegger mest for meg selv. S tenk dere godt om fr dere gjr dette. Jeg har forresten ikke gjort det.  

    Lat som du er gravid. Alts hvor mange gutter har ikke noia for at du skal bli gravid da. Men dra den langt, lat som du tok abort og aldri fortell han at du bare fant det p. 

    Ring p leiligheten hans midt p natta og dra fr han ser deg. Gjr dette fler ganger. Plag han gjerne hver natt. 

    Send en brukt tampong i posten. Tror dette er min favoritt. Jeg har aldri gjort det selv, men om du har baller til det, s gjr det. Dette er s sykt ekkelt, men s sykt fortjent. Hvis dere ikke vil bruke deres eget blod, bruk konditorfarge eller saft. Det ser ekkelt ut uansett. 

    Hell et malingspann over bilen hans. Hvis han har bil. Hvor morsomt er det ikke hvis han plutselig ser bilen sin i en annen farge enn det den var. 

    Inviter han p dobbeldate, ta med en annen gutt og spr han hvor hans date er. Dette m du gjre med engang du skjnner at han er fuckboy, mens han fortsatt er snill. For hvis han faktisk blir med p date s er dette sykt lttis. F han til tro at du er daten hans, for s ta med en annen isteden og spr hvor hans date. S driter du han skikkelig ut. 

    Ignorer han. Dette er nok det beste tipset, men samtidig det kjedeligste. Jeg klarer i hvert fall ikke ignorere noen, og hvis jeg frst ignorer noen s er jeg virkelig ferdig med han. Ikke ring, send snap, melding eller lik noen av bildene hans p instagram. Men mest sannsynlig bryr han seg ikke uansett. 

    Del gjerne innlegget videre, s vi blir kvitt fuckboysa. 

    FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT HELENAPELLI
  • 9 kommentarer
  • "ikke ha et liv"

  • Publisert: 09.01.2018, 15:58
  • Kategori: Tanker og meninger
  • Til alle dere som aldri blir invitert p fester. Dere som aldri blir invitert p jentekvelder eller guttekvelder. Dere som alltid er hjemme p nyttrsaften. Dere som ikke har noen vre med p 17.mai eller noen invitere i bursdag. Dere som ikke har noen vre p russebuss med. Eller dere som ikke har noen dra p kaf med. Kjre alle dere som fler dere helt alene om "ikke ha et liv", jeg hadde heller ikke "et liv". 

    Jeg vet hvordan det er aldri bli invitert. Hvordan man skammer seg over vre hjemme hver eneste helg. Hvor flaut det kan vre tilbringe nyttrsaften og 17.mai med familien. Og hvordan hele livet handler om fremstille det som om du har "et liv". Jeg har brukt s mye tid p overbevise andre om at jeg har "et liv" og at jeg har venner. Nr sannheten er at jeg stort sett l hjemme i senga hver eneste dag og s p serie. Jeg hadde ingen russebuss. Jeg hadde ikke  venner p skolen. P nyttrsaften mtte jeg late som at jeg var syk fordi jeg ikke hadde noen venner feire sammen med. Og min strste frykt var at alle andre rundt meg skulle se at jeg ikke hadde noe gjre, eller venner vre sammen med. Til slutt ble det viktigere fremstille livet mitt som noe det ikke var, enn faktisk leve mitt eget. 

    Jeg vet at det finnes mange som meg der ute. Jeg vet at jeg ikke er den eneste som synes livet mitt var flaut. Eller den eneste som kjente p presset om ha en hverdag lik alle andres. Og jeg kunne nske at jeg visste det da jeg var 15 r. Jeg kunne nske jeg forstod at jeg ikke er alene om fle det snn. Og at jeg hadde visst at det blir bedre. For det blir bedre. Hvem bryr seg om hvem du var p skolen om 10 r? Hvem husker hvem du var p skolen om 10 r? Det er s enkelt tenke at rene du gr p skolen er de viktigste rene i livet ditt. Men tro meg, livet ditt har fortsatt ikke begynt. Ikke bry dere om jentegjengen p russebussen. Hvor mange har 20 bestevenner resten av livet? En dag drmte jeg om ha 20 venner, og da folk fortalte meg at det er bedre med 3 ekte venner enn 20 falske, s ville jeg ikke tro p det. For jeg trodde det eneste som kunne gjre livet mitt bedre var "ha et liv" og 20 falske venner.

    Men i dag vet jeg at alle vennene mine er ekte. Jeg har et liv sammen med dem. Og jeg bryr meg ikke om hva alle andre tenker. Vi lager vre egne jentekvelder. Vi drar p roadtriper sammen. Shopping sammen. Kaf sammen. Men mesteparten av tiden kjeder vi oss sammen. Uten "ha et liv". For det er dette som er livet. Og jeg angrer p at jeg har brukt s mye tid p nske meg et annet. I dag er jeg stolt over familien min. Jeg elsker tilbringe tid sammen med dem, istedenfor skamme meg over at jeg ikke har noe annet gjre. Nyt livet ditt snn det er akkurat n, for om et sekund er det noe annet. 

    FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT HELENAPELLI
  • 26 kommentarer
  • Til kjresten min

  • Publisert: 01.07.2016, 01:57
  • Kategori: Tanker og meninger
  • Jeg hper du sover godt i natt. Nr du leser dette er du nok p vei til jobb. Jeg gleder meg til at du ringer vekker meg klokka 10, slik du gjr hver dag. Jeg hper du fr en fin dag i dag, gutten min. Fordi du fortjener det. Og fordi vi har vrt sammen i to r i dag. Gleder meg til ligge i armkroken din. Savner deg og ​elsker deg.

    Du betyr s mye for meg. Jeg vet ikke hva jeg skal si eller hvordan jeg skal formulere meg for sette ord p det. Du er alt. Jeg vet ikke om du noen gang vil forst hvor hyt jeg elsker deg. Jeg vet ikke om jeg noen gang vil forst det selv engang. Kjrligheten min til deg er s stor at det finnes ikke ord. Klisj, men sant. Kjrligheten vr er ubeskrivelig. Jeg trodde aldri at jeg skulle vre s heldig. At jeg skulle ha s flaks. Men at vi to mttes er nesten for godt til vre sant. At du og jeg var p samme sted, til samme tid, det fr meg til tro p skjebnen. Jeg visste det ikke den dagen, men n forstr jeg at det var den dagen som forandret livet mitt.

    Jeg er s heldig. Du er s snill. Jeg fortjener deg ikke, men er evig takknemlig for at du er bare min. Hele min verden snurrer rundt deg. Jeg slipper alt jeg har i hendene for f vre med deg. For det beste jeg vet er ligge i din armkrok. Og kysse deg gir meg fremdeles sommerfugler i magen. Jeg hadde gjort hva som helst for deg. Hvordan kan jeg fortsatt vre s forelska? Hvordan er det mulig elske et menneske s hyt som jeg elsker deg? Du forstr det ikke. Du forstr ikke hvor hyt jeg elsker deg. Og jeg forstr ikke hvordan det er mulig bli s avhengig av et annet menneske. Du fr meg til smile. Du fr meg til le. Du gjr meg glad, lykkelig, sint, usikker og redd p en gang. Glad og lykkelig fordi du er min. Men likevel sint og usikker fordi jeg er redd for miste deg.

    Jeg elsker deg s utrolig mye. Og jeg vet ikke lenger hvem jeg er uten deg. Du er mitt alt. Du er pusten min, og uten deg puster jeg ikke. Du er livet mitt, hjertet mitt, alt. Du er det beste som noen gang har hendt meg. Jeg elsker deg s mye at det gjr vondt. To r, gutten min.

    FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT HELENAPELLI
  • 4 kommentarer
  • Pray for Turkey

  • Publisert: 29.06.2016, 00:24
  • Kategori: Tanker og meninger


  • Hjertet mitt blr. Hjertet mitt blr for Tyrkia. For Istanbul. For Tyrkerne. For turistene. For de drepte. For de skadde. Og for alle prrende og berrte. Jeg reiser til Tyrkia p mandag, og jeg er helt rlig, litt redd. Litt redd, men mest lei meg. Det gjr meg vondt se hva som skjer i Tyrkia. Det gjr vondt se turistene forsvinne. Og det gjr vondt se hvordan uskyldige mennesker blir rammet gang p gang. I kveld grter jeg for Tyrkia. Terroren er brutal. Terroren er vond. Terroren er grusom. Ataturk er et av de aller tryggeste stedene i Tyrkia, og likevel skjer det. Det er skremmende. Og det er trist. Jeg hper dette en dag tar slutt. Og jeg hper at Tyrkia og Kurdistan en dag kan gi hverandre fred. I kveld ber jeg for alle tyrkere. For kurdere. For Istanbul. For de drepte. For de skadde. For prrende og berrte. For Tyrkia. For verden. Og for menneskeheten. Seni seviyorum, Trkiye ❤️

    #prayforturkey #prayfortheworld

    FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT HELENAPELLI
  • 5 kommentarer
  • Trening og angst

  • Publisert: 28.06.2016, 15:36
  • Kategori: Tanker og meninger
  • Jeg har egentlig alltid slitt med sosial angst. De to siste rene har jeg lrt meg takle det bedre, og jeg sliter mindre og mindre med det. Likevel hender det at det henger litt igjen. Jeg hadde hatet meg selv om jeg leste dette innlegget for to r siden, men det beviser egentlig bare hvilken person jeg har blitt, og hvor mye jeg har forandret meg. Og hva har forandret meg? Trening. Det har i hvert fall hjulpet meg godt. sj, jeg blir kvalm av meg selv nr jeg sier det. Fordi jeg veit s godt hvordan det er. Jeg veit s godt hvordan det fungerer. Og trening og sosial angst, det fungerer ikke sammen. Trodde jeg i hvert fall.

    Jeg har alltid flt meg tjukk, og i januar i r, begynte jeg trene og spise sunnere. Den frste tiden spiste jeg veldig lite og lp veldig mye. Fr jeg plutselig en dag inns at jeg ville begynne trene litt styrke. "Jeg skal dra p bodypump aleine i dag", skreiv jeg til venninna mi. Jeg hadde bestemt meg, jeg skulle gjennomfre. S jeg mtte opp, pissredd, til felles time p fresh. Jeg var ikke redd for trene, jeg var redd for angsten. To ting var sikkert; det kom til vre andre der, og jeg kommer til drite meg ut. Men jeg som aldri hadde tatt en kneby i hele mitt liv, fullfrte hele timen! Og jeg har aldri vrt s stolt av meg selv fr. Jeg dro p en gruppetime, sammen med andre mennesker, og gjorde noe jeg aldri hadde gjort fr.

    Jeg har alltid hatt et problem med danse. Fordi jeg kan virkelig ikke danse. Jeg var den personen som ble hjemme fra fester, fordi jeg var redd for at alle andre skulle danse, og jeg bare sitte der som en tulling. Jeg husker fortsatt den dagen vi mtte danse foran hele klassen i 8.klasse. Og n danser jeg zumba. P gruppetimer. Alene. Jeg kan fortsatt ikke danse, men jeg gjr det fordi det er trening. Og det fr meg til fle meg bra, til tross for at jeg ikke eier rytmesans.

    Jeg har verken blitt flink til danse eller blitt noe bodybuilder. Men jeg har gtt ned 8 kilo og fler meg bra. Ikke fordi jeg fler meg tynn, for det kommer jeg aldri til gjre. Men fordi jeg gjennomfrer. Jeg satte meg et ml om trene fem dager i uka, og det har jeg klart nesten hver eneste uke. Om det s bare er en joggetur. Og det beste av alt; jeg bryr meg ikke lenger om andre mennesker. Jeg mtte frykten min, og det er det eneste som funker. Jeg kan med hnda p hjertet si at jeg hater trening. Det kommer aldri til bli noe jeg gjr fordi jeg synes det er gy. Men det gir meg noe. Og det er verdt fullfre de siste repitisjonene, lpe den siste oppoverbakken og danse det lille ekstra for. 

    FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT HELENAPELLI
  • 15 kommentarer