Helsestasjon skaper kroppspresset

Det er så mye snakk om kroppshysteri for tiden. Skylda legges som oftest på media. Ukeblader, serier, reklamer, aviser, bloggere og sosiale medier generelt. Det er ingen tvil om at media skaper mye press, men jeg mener at media langt ifra er den største synderen. Problemet starter så lenge før. For hva med helsestasjonen? Jeg har det stedet så langt opp i halsen at jeg gruer meg allerede til den dagen barna mine(som jeg ikke har) må til helsestasjonen.

Jeg skal ikke legge skjul på at det har vært mange problemer med meg opp igjennom årene. Problemer jeg ikke egentlig visste selv at jeg hadde. Men mamma gjorde. Og mamma ba om hjelp. Mamma trygla faktisk om hjelp. Men fikk det aldri. For problemene mine var ikke store nok. Og problemene mine syntes ikke på utsiden. Heller ikke da hun trygla om hjelp til søsknene mine fikk vi hjelp. Vi er seks barn og mamma har bedt om hjelp til nesten alle. Men vi har aldri hatt en diagnose. Bare en pappa som prøvde å ta livet sitt og som vi ikke hadde kontakt med. Vi har nok opplevd mer enn folk flest ser. Og mer enn vi selv forstod. For hvordan kan de forvente at en 10 åring skal si "jeg trenger hjelp"? I familien min sliter vi nå med depresjon, spiseproblemer og angst.

Men den yngste jenta i familien vår, hun er ganske bekymringsløs. Hun er ikke redd for å leke med andre, ringe på hos andre, spørre om andre vil bli med å leke. Hun har alltid noen å leke med, og mange venner. Hun synes selv at hun er den fineste i verden. Og hun har en selvtillit av det sjeldne. Hun gjorde også leseleksene til storebror da hun var fire, og kunne gange lenge før hun begynte på skolen. Johanna er rett og slett ganske unik i familien vår. 

Helt til mamma snakka med helsesøster. For helsesøster brydde seg ikke om at Johanna kan regne og lese. Helsesøster brydde seg ikke om hvor godt Johanna fungerer sosialt. Hun brydde seg heller ikke om at Johanna har en selvtillit av det sjeldne. For det helsesøster brydde seg om, det er at Johanna veier for mye. I følge bmi er Johanna overvektig. Så mye at de mente foreldrene mine(jeg omtaler mamma og stefaren min som foreldrene mine) måtte på foreldreskole. Foreldreskole??? Med sitt 6.(!!!) barn. Er det en ting jeg vet så er det at foreldrene mine trenger ikke å gå på foreldreskole. Hun mente også at Johanna måtte til jevnlig kontroll for å veies. 

Så kostholdet måtte gjøres om totalt. Mamma måtte føre logg over måltidene hennes. Og da Johanna hadde spist druer og paprika til kveldsmat, fikk mamma beskjed om at hun ikke kan spise druer, for det er sukker i druer. Men det beste Johanna vet er druer. Og Johanna vil ha banan til frokost, men det er sukker i banan. Og hvilke signaler sender det til en jente på seks år? Hvilke signaler sender det til Johanna når hun ikke får spise banan til frokost eller druer til kveldsmat? Og hvilke signaler sender det når Johanna må jevnlig til helsestasjonen for å veie seg? Johanna er ikke for tjukk. Johanna er kanskje litt større enn de andre i klassen, men det kommer hun alltid til å være. For Johanna er også høyere enn de andre i klassen. Og Johanna har gener som er større og beinbygning som er tyngre enn de andre. Familien min har et sunt og normalt kosthold. Men hvem vet egentlig hvordan kosthold Per i nabohuset har? Kanskje spiser han mye mer eller mer usunt enn Johanna, uten å legge på seg. Men Per er innenfor helsestasjonens grafer. 

For helsestasjonen ser ikke på kosthold. Helsestasjonen ser på vekt og følger grafene sine. Helsestasjonen dreper selvtilliten til barn. Helsestasjonen dreper mestringsfølelsen til foreldre. Helsestasjonen setter rammer for hva som er rett og galt å veie. Helsestasjonen lager bekymringer som ikke finnes. Helsestasjonen skaper selve fasiten på hvordan en kropp skal se ut. Noen er store og noen er små, og sånn er vi skapt. Og sånn må vi få være. Johanna kommer til å få kommentarer på hvordan hun ser ut(det får vi alle). Men da må vi styrke henne til å takle kommentarene, ikke slanke henne. For Johanna er verdens fineste seksåring akkurat som hun er, og det skal ingen få ta ifra henne. 

Del gjerne innlegget videre



Ting å gjøre med fuckboys:

Det finnes mange psyko mennesker der ute, og jeg er en av dem. Og det finnes mange drittsekker og fuckboys der ute, og jeg har møtt på dem. Jeg liker ikke at folk fucker med meg, og jeg blir så sykt hevngjerrig. Greia med fuckboys er at det hjelper ikke å prøve å såre dem, for de bryr seg rett og slett ikke. Derfor må vi finne ting de bryr seg om, for at de virkelig skal få svi for å ha såra deg. Så derfor har jeg laget en liste over hva du kan gjøre. Jeg har ikke gjort alt selv, jeg er ofte tøffere i kjeften og tankegangen min. Men her er i hvert fall lista over ting jeg enten har gjort eller tenkt på at jeg kan gjøre. Aldri la noen fucke med dere!

Punktere bilen hans. Hvis han har bil er denne genial. Sykt kjipt for han å komme ut og se at bilen hans er punktert.

Knulle bestekompisen hans. Hvis du ikke bryr deg om ryktet ditt, så hvorfor ikke? Jeg er en person som har veldig lett for å gjøre alt for å ødelegge for andre, også glemmer jeg å tenke på at jeg kanskje ødelegger mest for meg selv. Så tenk dere godt om før dere gjør dette. Jeg har forresten ikke gjort det.  

Lat som du er gravid. Altså hvor mange gutter har ikke noia for at du skal bli gravid da. Men dra den langt, lat som du tok abort og aldri fortell han at du bare fant det på. 

Ring på leiligheten hans midt på natta og dra før han ser deg. Gjør dette fler ganger. Plag han gjerne hver natt. 

Send en brukt tampong i posten. Tror dette er min favoritt. Jeg har aldri gjort det selv, men om du har baller til det, så gjør det. Dette er så sykt ekkelt, men så sykt fortjent. Hvis dere ikke vil bruke deres eget blod, bruk konditorfarge eller saft. Det ser ekkelt ut uansett. 

Hell et malingspann over bilen hans. Hvis han har bil. Hvor morsomt er det ikke hvis han plutselig ser bilen sin i en annen farge enn det den var. 

Inviter han på dobbeldate, ta med en annen gutt og spør han hvor hans date er. Dette må du gjøre med engang du skjønner at han er fuckboy, mens han fortsatt er snill. For hvis han faktisk blir med på date så er dette sykt lættis. Få han til å tro at du er daten hans, for så å ta med en annen isteden og spør hvor hans date. Så driter du han skikkelig ut. 

Ignorer han. Dette er nok det beste tipset, men samtidig det kjedeligste. Jeg klarer i hvert fall ikke å ignorere noen, og hvis jeg først ignorer noen så er jeg virkelig ferdig med han. Ikke ring, send snap, melding eller lik noen av bildene hans på instagram. Men mest sannsynlig bryr han seg ikke uansett. 

Del gjerne innlegget videre, så vi blir kvitt fuckboysa. 



Å "ikke ha et liv"

Til alle dere som aldri blir invitert på fester. Dere som aldri blir invitert på jentekvelder eller guttekvelder. Dere som alltid er hjemme på nyttårsaften. Dere som ikke har noen å være med på 17.mai eller noen å invitere i bursdag. Dere som ikke har noen å være på russebuss med. Eller dere som ikke har noen å dra på kafé med. Kjære alle dere som føler dere helt alene om å "ikke ha et liv", jeg hadde heller ikke "et liv". 

Jeg vet hvordan det er å aldri bli invitert. Hvordan man skammer seg over å være hjemme hver eneste helg. Hvor flaut det kan være å tilbringe nyttårsaften og 17.mai med familien. Og hvordan hele livet handler om å fremstille det som om du har "et liv". Jeg har brukt så mye tid på å overbevise andre om at jeg har "et liv" og at jeg har venner. Når sannheten er at jeg stort sett lå hjemme i senga hver eneste dag og så på serie. Jeg hadde ingen russebuss. Jeg hadde ikke  venner på skolen. På nyttårsaften måtte jeg late som at jeg var syk fordi jeg ikke hadde noen venner å feire sammen med. Og min største frykt var at alle andre rundt meg skulle se at jeg ikke hadde noe å gjøre, eller venner å være sammen med. Til slutt ble det viktigere å fremstille livet mitt som noe det ikke var, enn å faktisk leve mitt eget. 

Jeg vet at det finnes mange som meg der ute. Jeg vet at jeg ikke er den eneste som synes livet mitt var flaut. Eller den eneste som kjente på presset om å ha en hverdag lik alle andres. Og jeg kunne ønske at jeg visste det da jeg var 15 år. Jeg kunne ønske jeg forstod at jeg ikke er alene om å føle det sånn. Og at jeg hadde visst at det blir bedre. For det blir bedre. Hvem bryr seg om hvem du var på skolen om 10 år? Hvem husker hvem du var på skolen om 10 år? Det er så enkelt å tenke at årene du går på skolen er de viktigste årene i livet ditt. Men tro meg, livet ditt har fortsatt ikke begynt. Ikke bry dere om jentegjengen på russebussen. Hvor mange har 20 bestevenner resten av livet? En dag drømte jeg om å ha 20 venner, og da folk fortalte meg at det er bedre med 3 ekte venner enn 20 falske, så ville jeg ikke tro på det. For jeg trodde det eneste som kunne gjøre livet mitt bedre var å "ha et liv" og 20 falske venner.

Men i dag vet jeg at alle vennene mine er ekte. Jeg har et liv sammen med dem. Og jeg bryr meg ikke om hva alle andre tenker. Vi lager våre egne jentekvelder. Vi drar på roadtriper sammen. Shopping sammen. Kafé sammen. Men mesteparten av tiden kjeder vi oss sammen. Uten å "ha et liv". For det er dette som er livet. Og jeg angrer på at jeg har brukt så mye tid på å ønske meg et annet. I dag er jeg stolt over familien min. Jeg elsker å tilbringe tid sammen med dem, istedenfor å skamme meg over at jeg ikke har noe annet å gjøre. Nyt livet ditt sånn det er akkurat , for om et sekund er det noe annet. 



Til kjæresten min

Jeg håper du sover godt i natt. Når du leser dette er du nok på vei til jobb. Jeg gleder meg til at du ringer å vekker meg klokka 10, slik du gjør hver dag. Jeg håper du får en fin dag i dag, gutten min. Fordi du fortjener det. Og fordi vi har vært sammen i to år i dag. Gleder meg til å ligge i armkroken din. Savner deg og ​elsker deg.

Du betyr så mye for meg. Jeg vet ikke hva jeg skal si eller hvordan jeg skal formulere meg for å sette ord på det. Du er alt. Jeg vet ikke om du noen gang vil forstå hvor høyt jeg elsker deg. Jeg vet ikke om jeg noen gang vil forstå det selv engang. Kjærligheten min til deg er så stor at det finnes ikke ord. Klisjé, men sant. Kjærligheten vår er ubeskrivelig. Jeg trodde aldri at jeg skulle være så heldig. At jeg skulle ha så flaks. Men at vi to møttes er nesten for godt til å være sant. At du og jeg var på samme sted, til samme tid, det får meg til å tro på skjebnen. Jeg visste det ikke den dagen, men nå forstår jeg at det var den dagen som forandret livet mitt.

Jeg er så heldig. Du er så snill. Jeg fortjener deg ikke, men er evig takknemlig for at du er bare min. Hele min verden snurrer rundt deg. Jeg slipper alt jeg har i hendene for å få være med deg. For det beste jeg vet er å ligge i din armkrok. Og å kysse deg gir meg fremdeles sommerfugler i magen. Jeg hadde gjort hva som helst for deg. Hvordan kan jeg fortsatt være så forelska? Hvordan er det mulig å elske et menneske så høyt som jeg elsker deg? Du forstår det ikke. Du forstår ikke hvor høyt jeg elsker deg. Og jeg forstår ikke hvordan det er mulig å bli så avhengig av et annet menneske. Du får meg til å smile. Du får meg til å le. Du gjør meg glad, lykkelig, sint, usikker og redd på en gang. Glad og lykkelig fordi du er min. Men likevel sint og usikker fordi jeg er redd for å miste deg.

Jeg elsker deg så utrolig mye. Og jeg vet ikke lenger hvem jeg er uten deg. Du er mitt alt. Du er pusten min, og uten deg puster jeg ikke. Du er livet mitt, hjertet mitt, alt. Du er det beste som noen gang har hendt meg. Jeg elsker deg så mye at det gjør vondt. To år, gutten min.



Pray for Turkey



Hjertet mitt blør. Hjertet mitt blør for Tyrkia. For Istanbul. For Tyrkerne. For turistene. For de drepte. For de skadde. Og for alle pårørende og berørte. Jeg reiser til Tyrkia på mandag, og jeg er helt ærlig, litt redd. Litt redd, men mest lei meg. Det gjør meg vondt å se hva som skjer i Tyrkia. Det gjør vondt å se turistene forsvinne. Og det gjør vondt å se hvordan uskyldige mennesker blir rammet gang på gang. I kveld gråter jeg for Tyrkia. Terroren er brutal. Terroren er vond. Terroren er grusom. Ataturk er et av de aller tryggeste stedene i Tyrkia, og likevel skjer det. Det er skremmende. Og det er trist. Jeg håper dette en dag tar slutt. Og jeg håper at Tyrkia og Kurdistan en dag kan gi hverandre fred. I kveld ber jeg for alle tyrkere. For kurdere. For Istanbul. For de drepte. For de skadde. For pårørende og berørte. For Tyrkia. For verden. Og for menneskeheten. Seni seviyorum, Türkiye ❤️

#prayforturkey #prayfortheworld



Trening og angst

Jeg har egentlig alltid slitt med sosial angst. De to siste årene har jeg lært meg å takle det bedre, og jeg sliter mindre og mindre med det. Likevel hender det at det henger litt igjen. Jeg hadde hatet meg selv om jeg leste dette innlegget for to år siden, men det beviser egentlig bare hvilken person jeg har blitt, og hvor mye jeg har forandret meg. Og hva har forandret meg? Trening. Det har i hvert fall hjulpet meg godt. Æsj, jeg blir kvalm av meg selv når jeg sier det. Fordi jeg veit så godt hvordan det er. Jeg veit så godt hvordan det fungerer. Og trening og sosial angst, det fungerer ikke sammen. Trodde jeg i hvert fall.

Jeg har alltid følt meg tjukk, og i januar i år, begynte jeg å trene og spise sunnere. Den første tiden spiste jeg veldig lite og løp veldig mye. Før jeg plutselig en dag innså at jeg ville begynne å trene litt styrke. "Jeg skal dra på bodypump aleine i dag", skreiv jeg til venninna mi. Jeg hadde bestemt meg, jeg skulle gjennomføre. Så jeg møtte opp, pissredd, til felles time på fresh. Jeg var ikke redd for å trene, jeg var redd for angsten. To ting var sikkert; det kom til å være andre der, og jeg kommer til å drite meg ut. Men jeg som aldri hadde tatt en knebøy i hele mitt liv, fullførte hele timen! Og jeg har aldri vært så stolt av meg selv før. Jeg dro på en gruppetime, sammen med andre mennesker, og gjorde noe jeg aldri hadde gjort før.

Jeg har alltid hatt et problem med å danse. Fordi jeg kan virkelig ikke danse. Jeg var den personen som ble hjemme fra fester, fordi jeg var redd for at alle andre skulle danse, og jeg bare sitte der som en tulling. Jeg husker fortsatt den dagen vi måtte danse foran hele klassen i 8.klasse. Og nå danser jeg zumba. På gruppetimer. Alene. Jeg kan fortsatt ikke danse, men jeg gjør det fordi det er trening. Og det får meg til å føle meg bra, til tross for at jeg ikke eier rytmesans.

Jeg har verken blitt flink til å danse eller blitt noe bodybuilder. Men jeg har gått ned 8 kilo og føler meg bra. Ikke fordi jeg føler meg tynn, for det kommer jeg aldri til å gjøre. Men fordi jeg gjennomfører. Jeg satte meg et mål om å trene fem dager i uka, og det har jeg klart nesten hver eneste uke. Om det så bare er en joggetur. Og det beste av alt; jeg bryr meg ikke lenger om andre mennesker. Jeg møtte frykten min, og det er det eneste som funker. Jeg kan med hånda på hjertet si at jeg hater trening. Det kommer aldri til å bli noe jeg gjør fordi jeg synes det er gøy. Men det gir meg noe. Og det er verdt å fullføre de siste repitisjonene, løpe den siste oppoverbakken og danse det lille ekstra for.