Lei av varmen

Heihei. Det skjer ikke så mye om dagen. Eller nå lyver jeg, det skjer faktisk ganske mye, men ikke noe som er verken noe å ta bilde av eller å blogge om. Jeg begynner å bli litt lei av livet i Alanya, som dere sikkert har skjønt. Jeg savner Norge, familien min, TV-programmene mine, rutinene mine. Jeg savner å se på “skal vi danse” på fredager mens jeg spiser god, norsk mat med hele familien samla. Også savner jeg været og høsten! Det er rart hvordan det du elsker og hater aller mest med et land er været. For jeg både elsker og hater været i Norge, og jeg både elsker og hater været i Tyrkia. Nå begynner jeg å bli rimelig lei av å dra på stranda og å sole meg ved bassenget også. Men samtidig så er det jo fantastisk å ha muligheten til det også. Selvom jeg må innrømme at jeg er skikkelig drittlei av varmen nå! Har lyst til å sminke meg, pakke meg inn i ullgensere og skjerf, drikke kakao, sitte foran peisen og alt som ikke er mulig å gjøre når det er 30 varmegrader hver dag.

Men så har jeg det jo fint også da! På dagene som er bra, så har jeg det VELDIG bra. Akkurat nå er jeg hos Selin, og her har jeg vært i en uke. Jeg har ikke strøm i min leilighet for tiden, så da gidder jeg jo ikke å være der. Nå tenkte vi å ta en tur ut. Jeg har ikke synes det har vært gøy å dra ut siden før sommeren, for jeg har vært så lei av alle barene som er her, og synes at det skjer så lite på alle plassene. Da blir jeg trøtt og sliter skikkelig med å holde meg våken. Så jeg sovner, og blir beskyldt for å ha sovna ved bordet fordi jeg er for full. Det er jo ikke så kult når jeg egentlig bare har et problem med at jeg sovner overalt når jeg kjeder meg. Men her om dagen fant vi faktisk et utested som jeg også likte! Til og med i bargata.

Systemet svikta meg

“Helena er en stille, beskjeden og sjenert jente”, “Klassens klovn”, “Helena har så mange kvaliteter, men hun gidder ikke å gjøre noe”, de mest brukte replikken av autoriteter som skal beskrive meg. For hvem visste på barneskolen at jeg egentlig ikke var stille, beskjeden og sjenert? Hvem hadde trodd at jeg var den som skrek høyest, snakka mest og hadde flest meninger? Og hvem visste på ungdomsskolen at jeg ikke er dum? Hvem visste at jeg fikk 5ere og 6ere på alle RLE prøvene selvom jeg ikke øvde? Hvem visste at jeg fikk 5ere og 6ere på alle norsk tentamene mine? Og hvem hadde trodd at jeg forstod algebra, kunne plassere alle verdens hovedstader og kunne mer politikk enn de fleste? Og hvem visste på videregående at jeg ikke var lat? Hvem visste at jeg ikke kom på skolen fordi jeg ikke kjente noen? At jeg satt på do i friminuttene å gråt? At jeg ikke klarte å våkne om morgen, fordi jeg lå våken hele natta og hadde angst?

Et sted har systemet svikta. Jeg var bare et barn, men ingen så meg. Ingen så hva jeg slet meg. Bortsett fra mamma. Mamma trygla om hjelp. Men alle så bare den snille, høflige, stille og beskjedne jenta jeg var. Men ingen så at jeg kunne bli så sint at jeg var en fare for både meg selv og andre. Ingen så at jeg var stille fordi jeg var redd for å ikke bli likt. Fordi jeg var redd for hva andre syntes om meg. Fordi jeg var redd for å trenge meg på. Ingen så den frykten jeg hadde for å svare feil på et spørsmål. For å få kjeft av læreren. Eller for å sitte alene i friminuttene.

Da jeg begynte på ungdomsskolen ble det annerledes. Jeg fikk en ny start. Endelig kunne jeg være noen andre enn den stille og beskjedne jenta alle kjente meg som. Så jeg ble “klassens klovn”. Å være klassens klovn var enkelt. Jeg kunne være dummere enn jeg egentlig var. Å få andre til å le ved å drite ut meg selv, det var ikke så vanskelig. Og endelig fikk jeg litt oppmerksomhet. Men det var ingen som så at bak alle de dumme svarene jeg kom med, lå redselen for å svare feil. For jeg satt alltid med alle svarene. Men det var enklere å svare noe som var så dumt at alle lo av det, enn å prøve å svare riktig, også var det feil. Og var det egentlig greit å slutte å føre opp fravær og å ikke gi beskjed til mamma om at jeg aldri var på skolen, bare fordi det var enklere å ikke ha meg i timene? For mamma visste vel ikke at jeg kjørte buss byen rundt, fire dager i uka, i to år. Jeg var redd for å være i timene. Men hvem så vel det?

Og hvor var systemet da jeg fikk angst og depresjon på videregående? Jeg var hos legen. På helsestasjonen. Hos helsesøster på skolen. For hver natt hadde jeg angst. Hver eneste natt trodde jeg at jeg skulle dø. Det knyter seg fortsatt i magen når jeg tenker på det. For det var så reelt. Jeg var overbevist om at jeg skulle dø. Jeg gråt. Jeg hadde hjertebank. Jeg fikk ikke puste. Jeg hørte hvert eneste knirk i huset. Hvis jeg måtte på do så måtte jeg løpe, fordi jeg var overbevist om at det stod noen bak døra som var klar til å drepe meg. Tilslutt måtte jeg sove på gulvet, på rommet til foreldrene mine. Men jeg skjønte ikke at det var angst. Jeg visste ikke engang at det var noe som het angst på den tiden. For det eneste legen hadde å si om problemet var “du må drikke mer vann, gå tur og legge deg tidligere”. Ikke engang da jeg hadde lagt på meg over 20kg de siste to månedene begynte varsellampene å lyse.

Nå har jeg fått hjelp. Nå har jeg vært til utredning hos DPS. Og jeg sitter igjen med en epikrise med fire forskjellig diagnoser og resepter på medisiner jeg skulle hatt for mange år siden. Jeg føler virkelig at alle systemer rundt meg har svikta. For mamma prøvde virkelig å få hjelp til meg. Men alt de hadde å si var “Helena må komme å be om hjelp selv”. Det er ikke et barns ansvar å be om hjelp. Det er ikke et barns ansvar å se at de har en diagnose. Det er for sent for meg. Jeg får aldri disse årene tilbake igjen. Ikke skolegangen min. Og følelsen av å aldri mestre noe, kommer aldri helt til å forsvinne. Men jeg håper vi kan bli flinkere til å se de som sliter. Jeg har måtte lide for at systemene svikta meg, men jeg håper at vi kan redde noen andre fra å oppleve det samme.

Alanya Teras

I går prøvde jeg noe nytt da jeg var sliten. Jeg var sliten av mennesker, lyder, tyrkisk, livet og alt. Siyar merker veldig godt når jeg er sliten(ALLE merker veldig godt når jeg er sliten), så han spurte om vi skulle kjøre litt scooter. Jeg har nemlig funnet ut at det roer meg ned når jeg har angst, så han tenkte at kanskje det hjelper når jeg er sliten også. Jeg hadde liten tro på det, for jeg tenker at når jeg er sliten så må jeg enten kose, gråte eller sove. Eller alt på engang. Men det gjør meg i grunn bare enda mer sliten, med mindre jeg sover til dagen etter. Men jeg ble med, og vi kjørte til Teras og tok masse bilder, og plutselig ble jeg både i godt humør og fikk mer energi. Så da kanskje jeg ikke trenger å gråte og sove neste gang jeg blir sliten. Det er jo ikke rart at livet suger når jeg tror at jeg må gråte hver gang jeg er sliten!

Og hvordan blir man ikke i bedre humør av det her? 

 

Alanya

Går det egentlig an å savne Norge når man bor her? Men det gjør jeg, hver eneste dag. Uansett, jeg har hatt en veldig fin dag. Tenkte at jeg skulle bli flinkere til å skrive her, for jeg savner det sånn. Jeg tenker at jeg skal definitivt ikke bo i Alanya resten av livet, så det er jo en fin tid å dokumentere. Kommer sikkert til å savne dette en dag også. Så håper dere har lyst til å følge meg videre da.

 

Rett fra hjertet #19

Suprise! Mye har skjedd siden sist jeg skrev noe som helst på denne bloggen. Jeg trodde faktisk ikke at bloggen eksisterte lengre engang. Men det gjorde den. Selvom alt er forandra, og jeg skjønner egentlig ingenting. Jeg er jo den mest ubesluttsomme personen noen gang når det kommer til å blogge. Men når jeg blogger så forstår jeg ikke hva jeg gjorde før jeg begynte å blogge. Og så fort jeg har en liten pause, så forstår jeg ikke hvordan jeg orka å bruke så mye tid på bloggen.

Jeg har flytta. Til Tyrkia. Så akkurat nå sitter jeg i leiligheten min i Alanya. Langt unna familien min og resten av livet mitt i Norge. Hvem hadde trodd at jeg faktisk skulle gjøre dette? Ikke jeg i hvert fall. Men en dag bare bestemte jeg meg for å si opp arbeidsavklaringspengene mine og sette meg på flyet til Alanya. Om jeg angrer? Jeg tror ikke det. Hvordan kan man egentlig angre når jeg ser ut på palmene og bassenget i hagen min. Mens jeg sitter og blogger i bikini klokka 8 om kvelden.

Og er det egentlig greit å ha det dritt når man bor i Alanya? Er det greit å tenke at livet suger selvom jeg bor fem minutter unna stranda og kan få mc.donalds levert på døra når som helst? Jeg våkner opp til 30 varmegrader og sol hver eneste dag. Jeg er så heldig! Og jeg vet det. Men det er jo det som er problemet mitt også, at jeg vet hvor heldig jeg er. Men så klarer jeg aldri å sette ordentlig pris på det. For jeg gråter litt hver dag fordi jeg savner familien min sånn. Jeg har så sinnsykt lyst på grovbrød med leverpostei til kveldsmat. Jeg er dritt lei av at alle snakker sammen på tyrkisk. Jeg hadde virkelig trengt psykologen min. Og er det lov å si at jeg savner å få 12 tusen utbetalt fra NAV hver måned, for ingenting? Jeg kan jo ikke heller si at jeg reiste fra diagnosene mine hjemme i Norge. Men sånn alt i alt så har jeg det BRA.

Jeg smiler mye. Jeg står opp hver eneste dag og har lyst til å gjøre noe. Jeg synes til og med at døgnet har litt for få timer til tider. Så nå har jeg lyst til å dele hverdagen min med dere. På både godt og vondt.

SÅ HER BOR ALTSÅ JEG

HALLO BLOGGEN

Det er typisk meg å bare forsvinne uten å gi en enste lyd fra meg. Plutselig blir det bare helt stille. Men jeg kom plutselig til et punkt hvor jeg ikke lenger brydde meg om sosiale medier. Eller sluttet jeg egentlig å bry meg? Jeg vet ikke helt om jeg sluttet å bry meg, eller om jeg kanskje brydde meg litt for mye? For da jeg følte at jeg ikke fikk nok likes på instagram, så var det plutselig ikke så gøy lenger. Men at jeg noen gang skulle stenge instagram-profilen min, det hadde jeg faktisk aldri trodd. 

Det har vært litt deilig. Å slippe å tenke på bloggen. Slippe å tenke på bildene på instagram, og om de passer inn i feeden. Jeg har en privatkonto på instagram. Den heter jomfruhelena, hvis noen har lyst til å følge meg der. Der tenker jeg verken på hvilke bilder som passer inn i feeden eller hvor mange likes jeg får. Så der synes jeg det er gøy å legge ut ting. 

Men det ble litt kjedelig i lengden. Å ikke gjøre noen ting. Så nå er den vanlig profilen min åpen igjen. Jeg skriver mine første ord på bloggen. Og jeg er tilbake i Norge. Jeg var jo i Tyrkia forrige gang jeg skrev på denne bloggen. Det føles ut som et helt liv siden. Det har skjedd så utrolig mye siden forrige gang. Men jeg tenker at det kan jeg skrive mer om siden. Seks uker var jeg i Tyrkia, og jeg kom hjem forrige uke. Siden jeg kom hjem har jeg vært skikkelig deprimert, hatt litt angst, og sånn går stort sett dagene. Vi blogges. 

Rett fra hjertet #18

Det begynner å bli en stund siden jeg har skrevet disse innleggene. Jeg er i Tyrkia og har det ganske bra for tiden. Det har jeg faktisk hatt en god stund nå. Nesten hele sommeren. Men i går hadde jeg en dårlig dag. Jeg var tom for energi, og hadde en sånn dag hvor jeg følte at hele livet er bortkasta og meningsløst. Det går helt greit, for alle opplever å ha dårlig dager innimellom. Dårlig dager er helt menneskelig, og jeg føler ikke at jeg har et dårlig liv av den grunn. Heller tvert imot. For å føle at hele livet er så meningsløst, får meg til å sette pris på at jeg ikke lenger føler at livet er meningsløst hver eneste dag. For det var sånn jeg følte det for noen måneder siden. Jeg så ikke noe mening med livet, ikke et eneste håp for fremtiden. Og jeg er så takknemlig for at jeg nå er i en situasjon hvor jeg føler at jeg får hjelp. At det er et håp. Et håp om at selvom ting ikke har ordna seg, selvom livet mitt ikke er akkurat sånn jeg ønsker at det skal være, så  kanskje det en dag vil bli sånn. At det en dag vil ordne seg for meg og. 

For det har aldri vært livet her og nå som har gjort meg deprimert, det har vært fremtiden. Menneskene rundt meg som har snakka om at jeg må gjøre noe med livet mitt. Jeg snakker med mange mennesker som forteller meg at jeg må tenke på fremtiden, at jeg ikke gjør noe med livet mitt og at måten jeg lever på er feil. De gidder jeg ikke snakke på. For vet dere hva? Det finnes ikke noe riktig og gal måte å leve livet sitt på. Og jeg er så lei av at folk skal fortelle meg hvordan jeg skal leve mitt liv. De menneskene har ødelagt så mye av livet mitt. De menneskene har gjort meg så deprimert. Eller kanskje ikke de menneskene, men de tankene jeg har hatt på grunn av dem. Å tenke på fremtiden er bra. Selvfølgelig er det bra å tenke på fremtiden. Men å tenke på fremtiden fungerer ikke for meg. For ingenting skremmer meg mer enn fremtiden. Jeg synes at neste uke er for mye å tenke på. Kanskje til og med morgendagen. Jeg har mer enn nok med å konsentrere meg om den kommende timen. Og når jeg sier at fremtiden er skremmende, er det ikke på et sånt nivå at det skremmer meg litt å tenke på den. Det er på et sånt nivå at det gir meg fullstendig panikk, depresjon, livet mitt blir meningsløst og alt føles helt håpløst. Så hvem er disse menneskene til å fortelle meg at jeg må tenke litt på fremtiden min? Livet mitt ble så mye bedre den dagen jeg begynte å leve NÅ og ikke i morgen. Og ikke minst for MEG og ikke dere. 

Jeg vet ikke hvordan livet mitt blir i fremtiden. Jeg vet ikke om jeg kommer til å tenke at denne tiden hvor jeg gjorde akkurat det jeg har lyst til, var lurt. Vet dere at jeg bestilte billetten til Tyrkia uten å vite om jeg i det hele tatt hadde mulighet til å reise? Jeg reiste hit uten å vite om jeg i det hele tatt hadde råd til å reise hit. Jeg har ikke engang kjøpt billett hjem. Men jeg klarer meg. Man gjør som regel det. De fleste har ikke mulighet til å reise med en enveisbillett til Tyrkia, men det hadde egentlig ikke jeg heller. Å reise hit går på bekostning av akkurat de samme tingene som det gjør for de fleste andre. Men det eneste jeg vet er at jeg ville ha angra om jeg brukte en eneste dag til av livet mitt på å isolere meg inne på rommet mitt, uten kontakt med mennesker rundt meg, kutta meg og sovet hele dagen. Da vil jeg heller drite i fremtiden min.

Selin svarer på spørsmål om meg

Siden Selin er min bestevenn, og vi ligger ved siden av hverandre og blogger, så bestemte vi oss for å lage en bestfriendtag. Så dette er det Selin har skrevet om meg. Vi skrev innleggene uten å snakke med hverandre, så det var så gøy å lese hva hun hadde skrevet om meg, og hvor godt hun kjenner meg. Dere kan lese det jeg skrev om Selin på bloggen hennes.

Når og hvor møttes dere for første gang?
Vi møttes i kirken og konfirmerte oss sammen. Egentlig sykt lættis at jeg møtte min beste venn i kirken, hun var en gave fra Gud <3

Hvem er hennes største forbilde?
Vet ikke helt om hun har et konkret forbilde, men hun ser veldig opp til moren sin. Og litt Kylie Jenner. 

Hva er favorittmåltidet hennes?
PIZZAAAA. Aldri møtt noen andre som er så glad i pizza som det Helena er, helst pizza med skinke og masse champignon med rømmedressing. Hu er også veldig glad i pasta, egentlig karbohydrater generelt, hahah. 

Hvis hun ble plassert på en øde øy, hvilke 3 ting må hun ha med seg?
Tror ikke Helena hadde likt seg på en øde øy.. hahah. Hun måtte nok hatt med meg og familien sin, ingenting annet hadde hjulpet henne. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Hennes største frykt/fobi? 
Hun er redd for ganske mange ting, og har vel en del fobier. Hun har skikkelig telefonangst, så jeg ringer ofte for henne, men hun har blitt sååå flink til å gjøre det selv, nå gjør hun det faktisk ganske ofte. Også har hun dødsangst, spesielt når hun sitter på i bil, egentlig mest for at de rundt henne skal dø. Hun er hypokonder og er langt over gjennomsnittet redd for å få en farlig sykdom. Hun har fobi mot hull (trypophobia) som jeg også har. Men den aller største frykten hennes er nok å være alene. 

Beskriv hennes drømmepartner.
Kjekk, renslig(!!!), kosete, barbert og generelt ganske lite hår på kroppen. Hun trenger en en som gjør det hun vil, men samtidig setter henne litt på plass og en som er sjalu og viser at han bryr seg om henne og gir henne masse oppmerksomhet, en som er snill, tar vare på henne og forstår henne. Han må også være klar til å gifte seg i Mai 2019, begynner å få litt dårlig tid nå, så om dette er en beskrivelse av deg ta gjerne kontakt, hahah. 

Har hun noen kallenavn?
Før var kallenavnet hennes Helena Pus Westergren og alle kjente henne som Helenapus, men nå har hun ikke et kallenavn på samme måte lengre. Vi har et kallenavn sammen da, #selena. Også Helli, Helli Pelli og ananas. Jeg pleier å kalle henne aşkım <3 

Hennes drømmedestinasjon.
Hun er her nå, Tyrkia! Også New York, Japan og Singapor. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Favoritt tv-serien
One Tree Hill, Gossip Girl, Paradise Hotel og Keeping up with the Kardashians. 

Hva tenker hun mest på?
MAT, fine bilder, bloggen og instagram. 

Hvor mange barn vil hun ha og hva skal hu kalle dem? 
Hun vil ha tvillinger som skal hete Astrid og Agnes. Eller Selma, Selin, Leander og Selmer. Så jeg aner ikke hvor mange barn hun egentlig vil ha jeg, men tydeligvis ganske mange?? 

Hva er hennes dårligste egenskap?
Denne var egentlig veldig vanskelig å svare på, men det første jeg kommer på er at det er helt umulig om vi begynner å krangle, det er sååå vanskelig å krangle med Helena, hahah. Også er hun litt(veldig) ustabil, så det er ofte jeg bekymrer meg for henne og at hun plutselig skal miste det og gjøre noe dumt. 

Hva er hennes beste egenskap?
Hun er den beste vennen noen kan ha, jeg er evig takknemlig for at akkurat hun er min bestevenn. Hu er med meg i tykt og tynt, sånn virkelig uansett hva, vi har vært i gjennom ganske mye som kunne ødelagt vennskapet vårt, men vi er fortsatt venner og det vet jeg at vi alltid kommer til å være. Hun er kjempe trofast, lojal, snill, hjelpsom, søt, morsom, chill, forståelsesfull, flink til å skrive, hun bryr seg så mye om andre og kunne gjort hva som helst for at folk hun er glad i skal ha det bra. Jeg kunne sikkert skrevet en hel bok om hvor bra hun er og alle de fine egenskapene hennes. Det aller beste for meg er kanskje hvor like vi er og at hun aksepterer meg akkurat sånn jeg er. 

Hva var førsteinntrykket ditt av henne?
Jeg tror ikke jeg husker hva jeg tenkte da vi møttes fordi det er 10 år siden. Men husker at jeg syns hun var veldig søt, morsom og litt rar, man ble liksom bare glad når hun var der. vi klikka egentlig med en eneste gang. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Hva er det som skal til for at hun blir sint?
Det kan være den minste ting som gjør henne sint, ofte når ting ikke går etter planen, forandringer og når hun føler at verden er i mot henne. Hun blir skikkelig sint om noen sier noe stygt om folk hun er glad i, det takler hun ikke. Hun blir også sint av urettferdighet, av samfunnet, når noen behandler andre dårlig og når hun er sulten. 

Hvis hun hadde styrt verden for en dag, hva ville vært annerledes?
Herregud alt, jeg tror helt ærlig at om Helena hadde styrt verden hadde verden blitt et så mye bedre sted. 

Hennes favorittsang?
Hkeem – Urettferdig og Ron Pope – A Drop in the Ocean 

Favoritt film?
Hun liker egentlig ikke å se på film, så tror ikke hun har en favorittfilm?? Kanskje en julefilm eller noe, hahah. 

Beskriv deres beste minne sammen.
Det er så sykt mye, men jeg tror mitt absolutt favorittminne så langt er Tyrkia i April 2018! 

Deres beste interne vits?
Myeeeee, så mye at jeg egentlig ikke husker alt med mindre det passer inn i samtalen. Men den interne vitsen vi har dratt lengre enn langt er pln, en kar forkortet ordet plan til pln og vi syns det var heeelt unødvendig og sykt morsomt. Så nå spør vi aldri hverandre hva planen er, vi spør “hva er pln”.