De små øyeblikkene

I det siste har jeg tenkt en del på de små tingene. Det er så enkelt å fokusere på de store tingene her i livet. Vi mennesker er flinke til å glede oss til ting som bursdagen vår, julaften, sommerferien, bryllupet vårt, eller dagen vi får barn. Vi lengter alltid etter noe annet. Så mye at vi ofte glemmer å sette pris på de små tingene. De små tingene som å spise middag med familien, kjøre en tur med vennene sine, eller bare ligge på sofaen sammen med kjæresten sin, eller barnet sitt. 

Jeg tilbringer mye tid sammen med småsøsknene mine, men jeg tror jeg ofte glemmer å sette pris på den tiden. Jeg glemmer å sette pris på alle tegningene de tegner til meg, alle gangene vi sitter i baksetet på bilen og vi synger den samme mgp-junior sangen for sjuende gang på rad sammen, eller hver gang de sovner på fanget mitt. For de vokser så fort. Og plutselig er de ikke små lenger. Plutselig synes de ikke det er gøy å høre samme sangen sju ganger på rad, eller å tegne tegninger til meg. Plutselig synes de ikke lenger det er koselig å sove på fanget mitt. 

Eller mormor og bestefar. Siden jeg bor hos mormor tilbringer vi veldig mye tid sammen, og mesteparten av tiden kan hun være ganske irriterende. Jeg synes det kan være så kjedelig å høre om Randi, Ruth, Berit, Bertil og fru Gud veit hva. Eller at hver gang jeg nevner en person, så må jeg få hele slektstreet + livshistorien.  Eller når hun maser for tiende gang om at jeg skal parkere bilen i garasjen, hente posten, hente ved, gå i søpla, pante flasker, kjøre hit og kjøre dit. Men så glemmer jeg å sette pris på ting som at hun smører matpakke til meg når jeg skal på jobb, at hun alltid har middagen klar når jeg kommer hjem, at hun koker kakao(eller rett i koppen som vi bruker her) eller sokkene hun strikker til meg. For en dag kan hun ikke lenger strikke sokker, lage middag eller koke kakao. Hun blir gammel. Akkurat som bestefar. Jeg har alltid vært veldig knytta til bestefar. Men nå ligger han på et sykehjem, og der skal han være til han dør. Og jeg gråter hver eneste gang jeg har besøkt han. For alt jeg ønsker er bare å få bestefar tilbake sånn han var før. Da han alltid reparerte de ødelagte tingene mine, bygde hytte til oss i hagen, tok oss med på kjøreturer for å kjøpe pølse eller is, var med oss på ferier eller rett og slett bare var bestefar. Da han skjønte hva jeg mener. Og jeg hørte hva han sa. 

Så jeg må bli flinkere til å huske på de små tingene. Jeg må bli flinkere til å sette pris på hverdagen, for det er hverdagene det er flest av. Og etterhvert så forstår vi at det er dette som var livet. 

14 kommentarer

Siste innlegg