Sliten

Jeg tror ikke mennesker forstår hvordan det er å være meg. Jeg tror ikke de forstår hvordan det er å være sliten på min måte. Jeg får ikke sove, men alt jeg ønsker er å sove. Sove bort de vonde dagene. “Alle” tror jeg har et søvnproblem, men sannheten er at de fleste nettene får jeg nok søvn, bare ikke nok for meg. For jeg orker ikke være våken i så mange timer av gangen. Ikke fordi jeg er trøtt, men fordi jeg er sliten. Sliten på min måte. Og det gjør så vondt. Kroppen min verker. Å gå fra senga og opp i stua gjør vondt i hver eneste del av kroppen. Tanken på å være våken får meg til å ville gråte. Så mye luft, men jeg får likevel ikke puste. 

Dere tror jeg er lat. Dere tror jeg ikke gidder å gjøre noe. Men dere forstår ikke at det ikke handler om latskap. Jeg er så sliten. Kroppen min ligger her. Kroppen min slapper av. Men tankene mine får aldri hvile. Det gjør vondt. Ikke vondt som et skrubbsår eller et brekt bein, det gjør vondt langt, langt inn i sjela. Denne smerten stikker så dypt. Og den tar all min energi. Jeg orker ikke å gå på jobb. Jeg orker ikke å rydde eller vaske. Jeg orker ikke ta ut av oppvaskmaskinen. Jeg orker ikke å hente posten. Jeg orker ikke engang å gå på do eller å dusje. Jeg bare ligger her, og venter på å få sove. La meg få sove, la meg få hvile. La meg få en pause fra de vonde tankene. Jeg puster, men lever ikke. Jeg bare er. 

10 kommentarer

Siste innlegg