Bak smilet

I dag har jeg spilt inn en youtube-video sammen med lillebroren min. Jeg liker lillebroren min, og jeg liker å tilbringe tiden min sammen med han. Jeg har det gøy når vi er sammen. Og på videoen smiler jeg. Jeg ser ut som en glad jente. En person som elsker livet. Jeg har også lagt ut en video av meg selv på snapchat mens jeg går tur med katten min. Og et bilde på instagram av jeg er ute på byen. Det ser rett og slett ut som at livet mitt er veldig bra, og at jeg har det veldig bra. Men sannheten er at i dag har jeg også vært hos legen. I dag har jeg tatt min første antidepressiva. I dag har jeg fått henvisning til DPS. For sannheten er at jeg er deprimert. At livet mitt er ganske annerledes enn hva det ser ut som på sosiale medier

Jeg hadde ikke tenkt til å skrive om dette. Jeg hadde tenkt til å skrive at jeg spiste middag hos mamma og spilte inn youtube-video sammen med lillebroren min.  Jeg hadde også tenkt til å publisere outfitbilder fra lørdag. Jeg hadde ikke tenkt til å nevne at jeg har vært hos legen i det hele tatt. Men så tenkte jeg “hvorfor?”. For hvorfor skal jeg skjule en så stor del av livet mitt? Hvorfor skal jeg skjule noe som er en så viktig ting i livet mitt? For dette er så viktig. Det er så viktig at andre ser at et perfekt liv ikke er normalt. Ingen tar bilde av pillene sine og legger ut på instagram. Ingen tar bilder av seg selv mens de gråter. Ingen legger ut sykmeldinga si på bloggen. Eller skriver referat fra psykologtimene sine. 

Jeg har angst. Jeg har en depresjon. Og jeg trengte vel egentlig ingen lege for å fortelle meg det. Det vet jeg hver dag jeg våkner og ikke orker å gå opp trappa, lage frokost eller å dusje. Det vet jeg hver gang jeg er på senteret i byen alene. Eller hver gang jeg skal gå i søpla, men begynner å gråte fordi jeg ikke har energi til å gå ut. Det vet jeg hver gang jeg tenker at jeg like gjerne kunne ha vært død. Men dere vet ikke det. For dere ser ikke det. Man trenger ikke å se syk ut, for å være syk. Man trenger ikke å prøve å ta livet sitt for å være deprimert. Og man kan sitte på kafé og gå på konsert selvom man har angst. Man trenger ikke å ha rusproblemer eller å se ut som et vrak. Når jeg er ute kan man ikke se at jeg er deprimert. Når jeg legger ut ting på sosiale medier, kan man ikke se at jeg har angst.

Jeg vil ikke ha sympati. Heller ikke oppmerksomhet. Ikke for dette i hvert fall. Jeg vil bare at fler skal forstå at man kan se frisk ut, men likevel være syk. Og jeg vil at mennesker med psykiske lidelser skal vite at selvom andre ser vellykka ut, så er de ikke nødvendigvis det. Mine nærmeste ble ikke overraska da jeg kom hjem med antidepressiva, men dere ble kanskje det. For det er så mye smerte ingen kan se. Så mye et smil kan skjule. Og så mange lidelser som gjemmer seg bak et perfekt bilde.

For her smiler jeg mens jeg holder antidepressiva i hånda. 10 minutter før jeg tok den første pilla. Og dette er realiteten til veldig, veldig mange. 

53 kommentarer

Siste innlegg